hits

Save the date

Det er mange mennesker innom i livets forskjellige faser og de fleste blir borte på veien. Det er helt naturlig. Noen blir med videre eller er der mer eller mindre hele tiden og takk for det. Man klarer ikke å holde kontakten med alle man blir kjent med på livets vei, men noen savner man og tenker på gjennom årene. Det utveksles kanskje julekort og man ser noen bilder på face elle andre steder, men har egentlig ingen kontakt.

Rett etter påske poppet det opp en veldig overraskende invitasjon på face, og jeg må innrømme at jeg stusset litt, og fikk et snev av dårlig samvittighet. Det var fra et fadderbarn som jeg bare hadde sett en gang da hun var veldig liten og det var godt over 20 år siden. "SAVE THE DATE" - skrev hun - "Överaskingsfirande av mamma som fyller år". Mamman var en veldig viktig person og nær venn i flere år, men noen ganger vender livene sine egne veier, og vi mistet kontakten. Hun er fadder til Pernille vår eldste datter, men papirfadder som jeg er til hennes eldste datter.

Der var invitasjonen og av en eller annen grunn bare visste jeg at nå er det tid - jeg skal til Stockholm - og vi skal gjenforenes. Trykket på jeg kommer knappen og ringte Pernille. Nå skal vi til Stockholm - save the date - fortalte om invitasjonen og hun syntes som meg at dette var rart, skummelt, spennende og ganske snodig å treffe noen etter så mange år. Så fjernt og så nært. Vi avtalte å møte dem dagen før festen fordi vi hadde en mor datter helg, og vi kunne ikke avsløre overraskelsen som skulle finne sted påfølgende dag.

Jeg lyver hvis jeg sier at vi ikke var spente der vi satt på trappen til teateret i Stockholm og ventet. Vi hadde mange tanker om hvordan møtet kunne bli - ville vi kjenne hverandre igjen, hadde vi noe å snakke om, ville vi like dem og ville de like oss, hva om og hvis om atte og en stor porsjon grugleding.

Det jeg kan si er at man vet - med en gang - når man treffer igjen en hjertevenn - tid og sted spiller ingen rolle. Det tok millisekunder før det føltes som vi hadde sett hverandre i går og jeg kjente en merkelig blanding savn, tristess og enorm glede. Det ble et varmt og vidunderlig møte - første av mange - mellom våre gjensidige fadderbarn og oss selv, men ganske fort også mellom alle i begge familier.

Noen ganger bare skal man bare lytte til sin intuisjon og gjøre det som den forteller, for livet er for kort til å vente på - kanskje neste gang.

I Count my Blessings. 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kari Setsaas

Kari Setsaas

52, Asker

Sosial entusiast som liker å harselere og reflekterer over livets viderverdigheter, spesielt når alt er på det travleste.

Kategorier

Arkiv