hits

Personlige bilskilt

Jeg er veldig glad det ikke fantes personlige bilskilt da jeg var fersk som bilfører. Jeg er ganske overbevist om at mitt skilt valg i en alder av 18 år ikke ville vært noe jeg hadde vært stolt av i dag. På russeluen min står det PERVO med store bokstaver - ikke bra - men husk at jeg gikk på Kristelig Gymnasium hvor russeropet for skolen var: Tissen, tassen, tussen - her kommer kristen russen.

Første gang jeg så et personlig bilskilt, vandret tankene mine tilbake til våren 1983 - min første vår med lappen. Det er så lenge siden at all trafikk fra Oslo øst til vest gikk over rådhusplassen.

 

Det var en varm og overskyet fredag og jeg hadde tre venninner og en diger gettoblaster med meg i bilen. Trafikken sto helt i stampe og vi sto dønn fast omtrent der Hansken ligger i dag. Vi begynte å kjede oss og var kjempefnisete og det er jo da kanskje ikke spesielt gode ideer dukker opp. Det var en rød stasjonsvogn foran oss i køen med 3 menn i  - den gang vurderte vi dem som gamle - i dag antar jeg de var i midten av 20-årene. Bilen hadde et registreringsnummer som begynte på KT - vi fikk en strålende ide, nappet ut en side av skoleboken og skrev med store bokstaver: ER DERE KT? Vi la den inntil frontruten og tutet.

Reaksjonen lot ikke vente på seg og vi så at de foran syntes dette var veldig morsomt. Det gikk bare et par minutter før de tutet og de hadde skrevet lapp til oss: WE LOVE JU - bilen min hadde reg nummer som startet med JU. Vi syntes selvsagt at dette var hysterisk.

Vi hadde akkurat kommet ned på Rådhusplassen rett ved kiosken som ligger til høyre for rådhuset. Vi var varme og køen var stillestående, så vi tenkte det var en god ide at min BFF som satt i forsetet skulle løpe bort til kiosken og kjøpe noe og drikke. Vi skriver en ny lapp: VI SKAL I KIOSKEN - VIL DERE HA NOE? tutet og så med en gang at vi fikk full uttelling på oppmerksomhet.

Vi observerte romstering i bilen og ventet spent på melding tilbake og den kom raskt: VARME PØLSER HAR VI SELV OG DET VI VIL HA HAR DE IKKE I KIOSKEN!

Og vips så var det ikke fullt så morsomt lengre - det var flaut og kleint - og vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Køen sto bom fast, vi hadde ikke behov for mer kommunikasjon med bilen foran, så eneste mulighet var å kjøre inn til siden og det gjorde vi. Det var i seg selv ingen enkel operasjon i en kø som beveget seg centimeter for centimeter så det ble mye tuting og noen fingre, men det var verdt det.

Vi klarte visst å kommunisere noe med originale bilskilter også selv om vi akkurat da nok følte mer skam enn glede. Nå lever jeg godt med min DP skilter.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kari Setsaas

Kari Setsaas

52, Asker

Sosial entusiast som liker å harselere og reflekterer over livets viderverdigheter, spesielt når alt er på det travleste.

Kategorier

Arkiv