hits

Good news

Alder blir mindre og mindre viktig jo eldre man blir, mulig det bunner i en fornektelse eller at jeg bare rett og slett ikke helt ønsker å forholde med til. Det er noe selvmotsigende ved det hele - for på den ene siden ønsker jeg å bli gammel og få leve lenge, men jeg synes ikke det å være gammel er så attraktivt.

Samtidige er opplevd alder viktig fordi det har noe med vårt mentale bilde av oss selv og trygghet i egen alder. Det å fylle disse runde tallene i livet har for meg bare vært hyggelig - ingen aldersangst. Selv om jeg syntes det var fint å bli femti, kjenner jeg at det å tikke mot 60  - det er riktig nok leeeenge til - kreveren erkjennelse på at jeg for alvor begynner å bli voksen.

Det er ikke fritt for at flere av oss begynner å dra på oss noen oldis poeng. Jeg blir selv litt bekymret over min bedre halvdel når han sitter og koser seg med en "ny" episode Poirot, eller venner som tar fri halve fredag fra jobben for de vil gjerne kjøre i dagslys på hyttetur. Det å utsette noe fordi det kræsjer med nyhetene eller at man plukker ut aprikosen i julekaken for man blir så løs i magen. Jeg drar på meg noen poeng selv også når jeg snorksover i stolen fredag kveld før klokken ni.

Uansett så så jeg et behov for å avklare dette med alder og googlet når er man middelaldrende - det i seg selv er kanskje ikke helt innenfor, men la gå, uansett fikk jeg gode nyheter.

En studie av 2000 menn og kvinner har kommet frem til at når man er middelaldrende er i endring.

Faktisk er det hele utsatt med tolv år fordi folk generelt lever lenger i tillegg til å ha sunnere livsstil. Grensene mellom når man er ung og gammel er blitt mye mer utydelig, ifølge en ny studie.  Intervju med 2000 personer viser at man anses som middelaldrende hvis man sover middag, velger mer komfort og stønner når man bøyer seg. Andre typiske tegn på at man er blitt middelaldrende: Man drar på cruise og man foretrekker en stille kveld inne fremfor å gå ut. Her fikk vi nok et par poeng

Åtte av ti mener det er vanskeligere å definere når man er middelaldrende nå enn før. På spørsmål om hva som blir frustrerende når man blir middelaldrende svarer de spurte frustrasjon over moderne teknologi og at man synes lærere, leger og politimenn ser veldig unge ut.  En rekke faktorer, inkluder mer aktiv og sunnere livsstil, betyr at det tar lenger tid før folk begynner å føle seg gamle. Hvilken alder man er i har mindre å si når man skal definere om man er ung eller gammel. Det er mer viktig for folk hvordan de føler seg. Dette er helt innenfor spør du meg for da har man en rett til selv å definere.

84 prosent av de spurte sier dessuten at dersom man tenker på seg selv som gammel, så blir man det. En like stor prosent sier at lykke har alt å si for helsen deres.

Jeg akter derfor å tenke meg ung.

 

It's beginning to look a lot like Christmas

It's the most wonderful time of the year, with the kids jingle belling and everyone telling you "Be of good cheer".
It's the hap-happiest season of all, with those holiday greetings and gay happy meetings and when friends come to call, and everyone telling you "Be of good cheer". Those holiday greetings and gay happy meetings and when friends come to call.

There's something about Christmas time that makes you wish it was Christmas everyday. Still I don't want a lot for Christmas. All I want for Christmas is you Aasmund, baby baby, you makes my wish come true oh oh oh. I just want you for my own, underneath the Christmas tree, but you better watch out.



Santa Claus is coming to town, and he's making a list. He's gonna find out - who's naughty and nice, so you better think twice. It's probably better to be dreaming of a white Christmas with every Christmas card I write, and hope your days be merry and bright and may all your Christmases be white.

But days are here to come and there'll be parties for hosting, ribbefett for toasting, and caroling out in the snow. There'll be scary Trump stories, and tales of the glories of Christmases long, long ago.

You will get a sentimental feeling When you hear voices singing, "Let's be jolly; deck the halls with boughs of holly", dancing around the Christmas Tree. Have a happy holiday, everyone's dancing merrily in a new old fashioned way, or just rocking around the Christmas Tree at the Christmas party hop. Mistletoe hung where you can see Aasmund, but ev'ry couple tries to stop.

I wish u a jolly day :-)

 

 
 
 
 

Stylig is everything

Denne uken hadde vi en to dagers photoshoot hjemme i leiligheten vår. Noen lekker bisker av sengetøy fra Borås Cotton for høst 2018 skulle fotograferes og da stiller man selvsagt sin bopel til disposisjon. Det ble avtalt tidlig i høst, så det burde kanskje ikke komme som en overraskelse at det falt på dager midt i desember. Det er bare utrolig lett å si ja når det er langt frem i tid også tenker man når dagen kommer at tidspunktet kanskje ikke er helt optimal. Aasmund var vel ikke akkurat imponert over timingen, men utrolig positiv likevel - han heier jo på meg og jobben min.

Vel - leiligheten har jo både nye tapeter og farger og ikke minst kom jo den fantastiske nye sengen på plass denne uken også, så ganske fornøyd med det. Ryddet og fjernet de største hybelkaninene og var egentlig godt forberedt på foto - trodde jeg. Jeg har jo vært med noen ganger før så jeg vet jo hva det går ut på, men jeg kan røpe at det er noe annet å ha det hjemme.

Ikke mer enn minutter etter at hauger med bagger, esker, strykebrett og mennesker dumpet inn - så begynte den store ommøbleringen. Alt ble flyttet rundt om kring og alle de fine lysfatene og julegruppene jeg med flid hadde laget, ble umiddelbart underkjent - jeg gikk rett på en interiørsmell - boom. Møbler ble stablet over alt så det var absolutt ikke plass til å gå noe sted og oppi dette skulle barn, mor og hund fotograferes. De sitter i en idyllisk liten oase av peis og kos og en meter utenfor råder det totale kaos. Oppi alt dette er en fotograf som sjonglerer og måler og jobber etter millimeter presisjon for å fange lyset - det er det virkelig imponerende å følge med på - noen ganger er det ren magi som skjer foran øynene våre og fanges opp av kameraet.

I kulissene strykes det til den store gullmedaljen - alle skrukker blir fjernet med nennsom hånd -  tepper blir ristet og putene puffet og det er blomster og lys og pynt og stæsj i en skjønn forening også hører man: "Åh - se - nå har vi den" og da rives det av og bort og vekk og så skal man gjøre alt på nytt igjen med nye vikler eller andre rom og sånn holder man på til alle er fornøyd og alt er fotografert.

Tro ikke alt hva du ser når du ser på bilder - i hvert fall ikke interiørbilder - for de er konstruert av noen illusjonens mestre. Men tro meg - når bildene skal brukes er jeg nok ganske stolt - og syntes det var helt greit å sette heimen på hodet i et par dager. Det var jo bare for et par dager.

 

Norge i rødt, hvitt og blått

Så var det disse håndballjentene da som klarer å trollbinde oss år etter år i adventstiden. Disse fantastiske, dyktige og livsbejaende jentene som bare er helt rå. Jeg bøyer meg i støvet.

Det er klart at man kjenner det i kroppen i forkant av at de skal spille mot Russland - regjerende OL-mestere i håndball. Likevel  er det spennende kun i noen få minutter i midten av første omgang etter Russlands time-out. Resten er nesten å regne som ren oppvisning - de er bare så suverent gode alle sammen - ikke minst Lunde i mål - så man tror nesten ikke det man ser. De klinker inn det ene målet etter det andre fra ving, fra linje og fra bekk. De briljerer og kommentatorene kaller det eventyrlig.

Det er noe helt unikt ved disse jentene. Det er noe med stemningen de skaper og det du ser og det de formidler når de er sammen. De er vakre, veltrente, og blide. De er rollemodeller for så mange jenter som spiller  håndball og de utviser fantastisk sportsmanship - tvers igjennom. De spiller til siste minutt selv når de ligger 16 mål foran - de gir seg ikke før kampen er over. De vinner 34 - 17 - det burde nesten ikke være lov. De viser en stor glede - hopper og klemmer - og high five's til høyre og venstre. De viser at det er lov å være god og det er lov å vise at man er god og det er lov å være glad. Dette er lagånd på sitt beste og de er til inspirasjon for oss alle - unge som gamle.

Den sindige islendingen er fortsatt like rolig - joa - jentene jobbet godt i dag både i forsvar og angrep, også har vi to gode målvakter og full fart fremover. "Det føles som en god kamp - samtidig er det neste kamp som teller", sier han videre. Helt nedpå, jobben er fortsatt ikke gjort og målet er fortsatt ikke nådd. Kaptein og keeper Lunde intervjues etterpå og de bruker ord som helt fantastisk og dette var deilig. "Nå skal vi hjem og kose oss og slappe av", sier Lunde og smiler godt. Masse smil og latter og det er bare skjønt. "Vi har beina godt plantet på jorda", avslutter de intervjuet med og tusler avgårde.

Blir jo bare imponert, sjarmert og glad av dette. Alt de vil er å vinne og alt vi vil er at de skal vinne. Når det gjelder damehåndball er det helt rett å si at det er typisk norsk å være god.

 

 

 

 

Det vi vil - er å vinne

 

 

Størst av alt er kjærligheten

I  august giftet Pernille seg med sin Tom - og vi hadde noen fantastiske dager sammen med venner og familie. Jeg visste det ville være stort, og det var enda større. Det er noe med det å feire kjærligheten og jeg tenker det er det alle viktigste med det å gifte seg - er  nemlig å feire kjærligheten.

Fire magiske dager til ende - fire dager i en lykke boble - og enda flere i etterkant til refleksjon. Blikkene Tom og Pernille utvekslet på vei ut av kirken fortalte mer enn 1000 ord og det var så vakkert. Omsorgen og kjærligheten Pernilles bonus sønn viste lille Julian i kirken var bare magisk - han var den trygge havnene for den lille gutten som ikke helt skjønte hvorfor mamma og pappa var innerst i kirken og at ikke han også kunne få gifte seg. Klemmene, varmen, latteren og smilene - festen, talene, tårene og den gode stemningen. Vi var stolte og glade foreldre til bruden, men også til de tre andre som heiet på storesøsteren sin. Dette skal vi leve på lenge.

Jeg tror vi mennesker er bedre sammen - som kjærester, søsken, kolleger, naboer, venner - listen er lang. Jeg leste en vakker bok for mange år siden som heter Saman er man mindre aleine og den er for meg et vakkert bilde på hva som skjer med enkeltmenneske når man kommer inn i et fellesskap - man gir mer og får mer.

Jeg ble kjent med en klok kvinne i høst som er god på ord på alt som skjer i og rundt oss. Da hun fortalte meg at vi alle er hverandres speil og at det du ser er det du gir. Så gir du varme så får du varme tilbake. Hun fortalte videre at følelser multipliserer seg - så jo flere som føler det samme - jo sterkere blir følelsen - for den forsterker seg selv. Det er fascinerende at selv når det gjelder følelser kan man bruke den store gangetabellen, og jeg tenker da også på hva som skjer med oss når vi omgir oss med negative følelser - da er vi i motsatt ende og får mer av det vi ikke vil ha eller trenger.

Love is all around us synges det i Love Actually - filmen alle elsker og som i hvert fall er en del av vårt jule rituale - selv Aasmund er med på den. Og størst av alt er heldigvis kjærligheten og alle vi som har det godt må speile masse av det så blir verden et bedre sted å leve.

 

 

Julegave på forskudd

I dag får vi ny seng. Et vidunder av en kontinentalseng i mørke grått med polstret sengegavl med vinger, justerbar fasthet under hoften og kan tilpasses mine individuelle behov. Høres ikke dette ut som ren poesi - i tillegg står det at unique beds for unique people. Det passer i hvert fall.

I gjennomsnitt kjøper nordmenn ny seng hvert 15 år - i går bar vi ned en 20 år gammel Ikea rammemadrass, sengegavlen var riktignok av nyere dato, men den er faktisk veldig god å sove i. Det er mer små vondter i nakke, rygg og skuldre som har vært motivasjonen for å se om ny seng kan gjøre en forskjell.

Nordmenn sover i gjennomsnitt 27,5 år av sitt liv, med det som et tenkt scenario så soves det over 80 000 timer i løpet av livet. Helt sikkert ujevnt fordelt - vil tro at årene mellom 14 og 24 har en større brøk, mens de over 70 ikke tar ut sin andel.

Det vil si at vår gamle Ikea seng har tilbakelagt ikke langt unne 60 000 timer og at det har kostet oss noe sånt som 17 øre timen. Men skulle det nå vise seg at den nye sengen helbreder alle vondter kan vi legge inn en bunke med kvitteringer for kiropraktor og fysioterapi, samt for Ibux og parasett.

Tenke seg til at vi på min jobb har et mantra om å være best i sengen - ikke vi som jobber der - men alt vi leverer av dyner, puter, sengetøy, laken og andre deiligheter som gjør soverommet til en oase for rekreasjon og god søvn. Får ikke du lyst til å kjøpe nytt sengetøy etter den setningen så skjønner ikke jeg hvilke perler av ord som skal forføre deg med :-).

Uansett så vet du hva jeg får til jul og hva jeg gir til min bedre halvdel til jul og innfrir den på løftene blir det jo en ren investering i livskvalitet og fysisk velvære.

Også gjør det ikke direkte vondt at den er griselekker og er helt spott on til den nye tapeten.

 

 

Myrsnipa

Når jeg tenker tilbake til da barna var små så tenker jeg - hvordan i all verden fikk vi det til. Vi var unge og de var mange og livet dreide seg om det å ha barn 24/7. Det var en dag av gangen og målet var å få startet og avsluttet dagen med alle hele og intakt, mette og varme, og forberedt til neste dag. Livet besto av et enormt ansvar og uante mengder administrasjon og mange store og små bekymringer, ikke minst økonomiske.

Det var selvsagt mye moro også, for vi likte det å være mange og benyttet enhver anledning vi hadde til å lage fest - om det var bursdagsselskap eller juleverksted - og det var utrolig mye lek og moro i alt det alvorlige - og årene gikk utrolig fort. Vips er de voksne og ute av redet og forholdene får annet innhold og nye dimensjoner.

I går var vi alle samlet til årets store familiedag som er en tradisjon vi har hatt i mange år. Det er en dag hvor vi pynter oss for hverandre og det er bare oss. Det er en dag hvor vi viser at vi er glade i hverandre og ønsker hverandre vel. Vi skåler og feirer hverandres små og store begivenheter og er rause med å vise at vi bryr oss og glade for gode ting som skjer.  Jeg er så utrolig  takknemlig  for at vi i fellesskap har skapt et rom hvor det å heie på hverandre som familie er en helt naturlig del av dagen - det å bli heiet på av sine egne er godt og det er flott.

Aasmund og jeg har aldri lagt skjul på at vi synes det er topp å ha heimen for oss selv igjen, men ingenting er som når vi alle er samlet - akkurat da er vi absolutt hele - og det å få svigerbarn og barnebarn gjør det enda rikere.

Strong family sa guruen i India i fjor og akkurat i dag tenker jeg at det er helt sant, og det er nå bare slik at har barna det bra så har vi det bra.Jeg er stolt av mine flotte unger og det vet de.

I count my Blessings.

 

 

 

 

Skriv julekort

Det  blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Vi glemmer snart hvordan det er å skrive med blyant og penn - håndskriften til de fleste er  ferd med å bli uleselig og minner lite om de fine bordene vi måtte lage på barneskolen eller løkkeskriften vi ble sterkt oppfordret til å lære. Nå klarer vi snart ikke å lese annet enn arial sans seriff i størrelse 12 , og hvordan tror dere det da står til med generasjon X,Y og Z.

Vi har sluttet å skrive til hverandre - jeg får i hvert fall aldri brev eller kort i posten - det er nettopp derfor det er så viktig å ta seg tid og gjøre det. Å bruke den tiden man trenger for å snirkle bokstavene fram og tenke på den man skriver til og sende gode tanker. Det tror jeg er sunt for den som skriver og godt for den som blir skrevet til. Det blir ord med mening og det gir en autenitet og identitet til det skrevne ord. Julekort er en perfekt anledning til å praktisere håndskriften i hvert fall en gang i året. Argumentet om at man ikke har tid og at det bare blir stress med julekort, er bare tull. Når du skriver julekort, tar du en timeout fra det andre du driver med og det gir et pust i bakken. Sett på hyggelig julemusikk, lag deg en kopp kaffe og bare nyt det å tenke på venner og kjente som du er i ferd med å sende en hilsning til.

Forskere undersøkte hjerneaktiviteten til 20 NTNU-studenter, og så tydelig at hjernen oppførte seg helt annerledes ved tegning og håndskriving enn ved tasting, som er mye enklere bevegelser. Et større nettverk i hjernen aktiveres under håndskriving og tegning, og da svinger nevronene usynkronisert. Da kommer hjernen i en tilstand som åpner for bedre sansemotorisk læring. Den får flere «knagger» å henge informasjonen på, så det er ikke bare hyggelig, men det er også sunt og jeg tenker videre at det er smart for å lure og motivere hjernen til å lære mer og huske bedre. Det bør være en stor motivasjon i seg selv.

Jeg blir i hvert fall veldig glad for hvert eneste julekort jeg får og selv om at kanskje bare står:" Hei Kari - du er den juleste jeg vet - god jul'a"  - så er det topp - og kortet blir alltid hengt opp :-)

 

 

Change

Det blir jo noen reiser i løpet av et år og jeg er nok rimelig rutinert og rasjonell i mine forberedelser. Det jeg liker aller minst ved å reise uansett hvor jeg skal er sikkerhetskontrollen. Det er den faktoren jeg er mest opptatt av når det gjelder planlegging av tid.

Det var i høst og jeg skulle på en liten jobbreisen til København. Det var stor aktivitet på flyplassen med lange køer i sikkerhetskontrollen og de varslet 15 minutters ventetid. Greit nok - det var bare å komme seg inn i køen med håp om at den jeg valgte var den "rette". Av en eller annen grunn  smeller alltid  konkurranseinstinkt mitt frem i denne øvelsen - jeg bare hater å velge feil kø. Jeg kan nesten legge de som klarer å komme igjennom før meg for hat. Dessuten avskyr jeg reisende meg trillekoffert. Ikke bare skal de sortere ut PC, nettbrett og mobil - men ladekabler, ledninger og alt mulig rask, men de skal søren meg begynne å sortere toalettsaker i tillegg. Jeg mener helt seriøst at reisende med trillekoffert bør ha din egen kø  slik at vi andre skal slippe å vente. 

Uansett - jeg var forberedt som vanlig - ikke belte, ingen smykker, støvletter uten metall - men da det var min tur til å gå igjennom metalldetektoren så pep det. Av med støvletter og en gang til igjennom, og det fortsatte å pipe. En veldig kjekk mann vinket meg til siden og sa at det måtte gjennomføres en ekstra kontroll da det hadde pepet i metalldetektor og jeg var i tillegg tilfeldig valgt ut for utvidet sjekk.

Han ser seg rundt og sier til meg: "Er det greit at jeg foretar en kroppsvisitering da alle mine kvinnelige kolleger er opptatt?". Her var det to ting som var avgjørende - rasjonale i tidsbruk og sjarme - så det var helt greit for meg.

Først tok han en sjekk av hender og lommekanter med en papirstrimmelen som han matet i en maskin og der fikk jeg grønt lys - ingen dynamitt eller eksplosiver å spore. Deretter foretok han en kroppssjekk med hendene og jeg kjente at da han begynte å berøre magen på innsiden av bukselinningen at det begynt å bli litt nært. Til slutt gikk han over hele kroppen med en håndholdt metalldetektor - det gikk helt lydløst for seg - inntil den berørte brystregionen - da pep det igjen. Han gikk nøye til verks og virkelig følte seg frem - fulgte stoffet på bh - første via stropper og kanter foran og bak - så rett på pupper og underside. Det ble faktisk litt komisk og jeg så at folk rundt meg tenkte "ja, han ser ut til å ta godt for seg", men det skal sies at han var veldig profedjonell. Ny runde metalldetektor og pipingen fortsatte. Så ser han på meg og sier:" Jeg vet ikke om det stemmer, men kan jeg spørre deg om du har på deg BH fra Change - min kvinnelige kollega sier at de nye modellene slår ut på metalldetektoren". Han hadde helt rett - ny, lekker og blå.

Så hva blir moralen: Always Change when travelling eller never Change when travelling :-) Jeg vil si: It all depends on the officer :-)

Save the date

Det er mange mennesker innom i livets forskjellige faser og de fleste blir borte på veien. Det er helt naturlig. Noen blir med videre eller er der mer eller mindre hele tiden og takk for det. Man klarer ikke å holde kontakten med alle man blir kjent med på livets vei, men noen savner man og tenker på gjennom årene. Det utveksles kanskje julekort og man ser noen bilder på face elle andre steder, men har egentlig ingen kontakt.

Rett etter påske poppet det opp en veldig overraskende invitasjon på face, og jeg må innrømme at jeg stusset litt, og fikk et snev av dårlig samvittighet. Det var fra et fadderbarn som jeg bare hadde sett en gang da hun var veldig liten og det var godt over 20 år siden. "SAVE THE DATE" - skrev hun - "Överaskingsfirande av mamma som fyller år". Mamman var en veldig viktig person og nær venn i flere år, men noen ganger vender livene sine egne veier, og vi mistet kontakten. Hun er fadder til Pernille vår eldste datter, men papirfadder som jeg er til hennes eldste datter.

Der var invitasjonen og av en eller annen grunn bare visste jeg at nå er det tid - jeg skal til Stockholm - og vi skal gjenforenes. Trykket på jeg kommer knappen og ringte Pernille. Nå skal vi til Stockholm - save the date - fortalte om invitasjonen og hun syntes som meg at dette var rart, skummelt, spennende og ganske snodig å treffe noen etter så mange år. Så fjernt og så nært. Vi avtalte å møte dem dagen før festen fordi vi hadde en mor datter helg, og vi kunne ikke avsløre overraskelsen som skulle finne sted påfølgende dag.

Jeg lyver hvis jeg sier at vi ikke var spente der vi satt på trappen til teateret i Stockholm og ventet. Vi hadde mange tanker om hvordan møtet kunne bli - ville vi kjenne hverandre igjen, hadde vi noe å snakke om, ville vi like dem og ville de like oss, hva om og hvis om atte og en stor porsjon grugleding.

Det jeg kan si er at man vet - med en gang - når man treffer igjen en hjertevenn - tid og sted spiller ingen rolle. Det tok millisekunder før det føltes som vi hadde sett hverandre i går og jeg kjente en merkelig blanding savn, tristess og enorm glede. Det ble et varmt og vidunderlig møte - første av mange - mellom våre gjensidige fadderbarn og oss selv, men ganske fort også mellom alle i begge familier.

Noen ganger bare skal man bare lytte til sin intuisjon og gjøre det som den forteller, for livet er for kort til å vente på - kanskje neste gang.

I Count my Blessings. 

 

 

Sinnablogger - kun for en dag

Det er ingen hemmelighet at det bor en eldre herre i nabogården som tror han eier hele gaten. Jeg har hatt en årlig anekdote om alle hans tiltak  for å gjøre det særdeles vanskelig og utilgjengelig å parkere utenfor gården der jeg bor. Sirlig skrevne advarsler og trusler om anmeldelse har vært gjentagende aktiviteter fra hans side, men nå er det plutselig stopp.

I den grad det er ledig parkerer vi der fortsatt, og nada - helt stille - og det er faktisk ganske ok.

Så kan man spørre seg om hva som har utløst dette - det er nok noen andre som gjør hans bil liv utfordrende i langt større grad enn meg.

Vi har fått noen politikere i Oslo som rett og slett skal utrydde all bilkjøring i byen og det å parkere i nabolaget er blitt en dyr ekstremsport. Det har vært en gradvis opptrapping med betalings parkering fra 9 - 21 - maks 2 timer. Så kom det opp røde skilt med en strek og ikke lov å parkere mellom kl 7 og kl 17. Det utrolige er at det til og med fjernes ladeparkeringer til el-bil - det er helt merkelig.

Så kom noen nye enveiskjøringskilt. Så forsvant en haug med parkeringsplasser. Deretter forsvant enda flere og etablering av sykkelbane i veien. Ganske interessant på et sted hvor det er veldig brede fortau og egentlig god klaring til sykkel i veibane og de som bor og sykler her uttaler at det har aldri vært noe problem.

Så ble vi invitert til å søke om beboerparkering med en årlig avgift på kroner 3000.- og tro ikke at dette gir tilgang på en parkeringsplass. Absolutt ikke - det gir rettighet til å parkere HVIS du finner en ledig plass på de få stedene det er parkering igjen og det gjelder fortsatt ikke parkometerplassene.

Det har seg slik at det faktisk finnes sånne som meg som dagpendler til jobb. Det er familier med små barn som ikke har barnehageplass i nærområdet. Det er eldre hvor det blir for slitsomt å komme seg til lege og tannlege med offentlig kommunikasjon.

Det har aldri vært mer trafikk og bilkjøring og eksos i gatene her på Frogner enn etter alle disse fantastiske tiltakene. Alle kjører i ring i evigheter for å finne parkering, og noen ganger tar det rett og slett lang tid.

Så jeg tror min gode nabo har forstått at han har andre fiender enn meg og jeg håper han bruker energi på å gjøre livet surt for andre som fortjener det.

Sånn - da fikk jeg sagt det. Jeg skal ikke engang begynne å nevne bompenger..............

Personlige bilskilt

Jeg er veldig glad det ikke fantes personlige bilskilt da jeg var fersk som bilfører. Jeg er ganske overbevist om at mitt skilt valg i en alder av 18 år ikke ville vært noe jeg hadde vært stolt av i dag. På russeluen min står det PERVO med store bokstaver - ikke bra - men husk at jeg gikk på Kristelig Gymnasium hvor russeropet for skolen var: Tissen, tassen, tussen - her kommer kristen russen.

Første gang jeg så et personlig bilskilt, vandret tankene mine tilbake til våren 1983 - min første vår med lappen. Det er så lenge siden at all trafikk fra Oslo øst til vest gikk over rådhusplassen.

 

Det var en varm og overskyet fredag og jeg hadde tre venninner og en diger gettoblaster med meg i bilen. Trafikken sto helt i stampe og vi sto dønn fast omtrent der Hansken ligger i dag. Vi begynte å kjede oss og var kjempefnisete og det er jo da kanskje ikke spesielt gode ideer dukker opp. Det var en rød stasjonsvogn foran oss i køen med 3 menn i  - den gang vurderte vi dem som gamle - i dag antar jeg de var i midten av 20-årene. Bilen hadde et registreringsnummer som begynte på KT - vi fikk en strålende ide, nappet ut en side av skoleboken og skrev med store bokstaver: ER DERE KT? Vi la den inntil frontruten og tutet.

Reaksjonen lot ikke vente på seg og vi så at de foran syntes dette var veldig morsomt. Det gikk bare et par minutter før de tutet og de hadde skrevet lapp til oss: WE LOVE JU - bilen min hadde reg nummer som startet med JU. Vi syntes selvsagt at dette var hysterisk.

Vi hadde akkurat kommet ned på Rådhusplassen rett ved kiosken som ligger til høyre for rådhuset. Vi var varme og køen var stillestående, så vi tenkte det var en god ide at min BFF som satt i forsetet skulle løpe bort til kiosken og kjøpe noe og drikke. Vi skriver en ny lapp: VI SKAL I KIOSKEN - VIL DERE HA NOE? tutet og så med en gang at vi fikk full uttelling på oppmerksomhet.

Vi observerte romstering i bilen og ventet spent på melding tilbake og den kom raskt: VARME PØLSER HAR VI SELV OG DET VI VIL HA HAR DE IKKE I KIOSKEN!

Og vips så var det ikke fullt så morsomt lengre - det var flaut og kleint - og vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Køen sto bom fast, vi hadde ikke behov for mer kommunikasjon med bilen foran, så eneste mulighet var å kjøre inn til siden og det gjorde vi. Det var i seg selv ingen enkel operasjon i en kø som beveget seg centimeter for centimeter så det ble mye tuting og noen fingre, men det var verdt det.

Vi klarte visst å kommunisere noe med originale bilskilter også selv om vi akkurat da nok følte mer skam enn glede. Nå lever jeg godt med min DP skilter.

 

Jeg elsker adventstiden

Jeg tror at verdens beste adventstid er her i det mørke og kalde nord. Her hvor kulda setter inn mens dagene er korte, og vi hutrer og fryser og pakker oss inn i luer og skjerf. Vi slutter å hilse på naboen hvis vi i det hele tatt ser han, og vi drømmer om grillings og utepils og tenker at nå er det bare et halvt år til tulipanløken spirer.

Midt i dette byr adventstiden på så mye kos og hygge, og med kun en måned igjen av året, senker vi skuldrene og tenker at det vi ikke har rukket så langt i år får vente til det nye året. Nå skal dagene dreie seg om forberedelser til jul - et 23 dagers langt vorspiel til julaften.

Vi fyller våre hjem med glitter og glam, og less is more er absolutt ikke gjeldende. Det er en tid på året hvor all dårlig smak blir tilgitt og det mest utenkelige av utendørsdekor skaper valfart. Minimalismens midlertidige død er en ubestridte sannhet og elgefamilie i gull på middagsbordet er helt innenfor. Vi blir som barn igjen og det er ikke det sted som ikke skal pyntes.

Det stekes og bakes, syltes og kokes, og de tusen hjem fylles av vidunderlige dufter som inviterer til alt annet enn et lettere liv. Alle forsetter glemmes i det vi smører et tykt lag Kviteseid smør over en skive nybakt julekake som vi nyter.

Jeg elsker alt som starter på jul - juleverksted, julebrunch, julekort, julekaker, julenisse, julesanger og julefilmer og absolutt alt det andre også. Det at vi kommer sammen og er sammen - store og små - familie, venner, kolleger og naboer. Vi blir gladere av det og glade mennesker er gode mennesker.

Adventtiden er på mange måter politisk ukorrekt, men samtidig så vidunderlig deilig for oss frosne nordboere som har vunnet gulloddet og er født i Norge. Jeg digger hele greia - alt fra pynten til alle klemmene - jeg elsker adventstiden. Og ja - midt i alt dette tenker jeg også på hvor heldig jeg er, og det er jeg veldig takknemlig for på vegne av meg selv og mine. I am counting my blessings.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det e en skandale Kari

Jeg hører Aasmund lenge før jeg ser han og når han kommer farende inn i gangen tenker jeg at det kanskje ikke var en god ide å sende han ut med handleliste i underkjølt regn første lørdag i desember.

"No e æ så eitrandes forbanna at æ næsten blir mållaus", sier han og nærmest slipper handleposene rett i gulvet. Dette blir en koselig lørdag tenkte jeg og fulgte egentlig ikke opp kommentaren hans, han pleier liksom ikke å holde det inne når han er - la oss kalle det -  lettere engasjert. "Æ e så skuffa og så skit lei av idiota og amatøra - no e det slutt - bæstevenn du lissom - kyss mæ på mandag".

Det var nok ingen parkeringsbot som lå til grunn for utblåsingen - her var det snakk om noe som stakk mye dypere. Han fortsetter å legge ut om at han hadde vært i 7 - 8 butikker og lett etter Trøndersodd på spann - og ingen hadde det - ikke engang Rema 1000. "Kolonialmajorens sønner har visst glemt sitt opphav og sine røtter",  han sukker og fortsetter - "rett og slett en skam - og en skandale". "Tenke sæ te å måtte kjøpe hermetisert sodd - trist - bare trist - alt bare pørres bort".

Og Aasmund som alltid har fremsnakket Rema 1000 - trønderrikets store stolthet.

"Kunden er vår øverste sjef", står det i Rema 1000 sitt verdigrunnlag - og der tror jeg de alle fikk sparken.

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trends with benefits

Forandring fryder og til tross for at vår ringe bolig her på Frogner er både møblert og fargesatt, er det ikke lett å unngå å bli påvirket av alle de dyktige interiørfolkene jeg forholder meg til i min arbeidshverdag. Det jobbes med trender og fargepaletter og det åpner et hav av muligheter for et taktilt og inspirerende hjem til nytte og glede - faktisk stor glede.

Jeg fikk et akutt behov for tapet på et par rom, og derav trengte jeg en tapetserer. Jeg fikk anbefalt en fagmann med gode referanser, og vi avtale tidspunkt for befaring i forkant  av oppstart. To timer før avtalt tidspunkt fikk jeg en melding med spørsmål om vi kunne ta det kvelden etter da han hadde glemt oppstart av Yoga-klassen sin. Først trodde jeg det var en fleip - komboen håndverker og yoga var nytt for meg - no offence.

Kvelden etter ringte det på til avtalt tid og etter tre trapper og en avsats banket det på døren. Min umiddelbare tanke da jeg så mannen som kom inn døren var at han må vår herre ha skapt på en særdeles god dag. Brune krøller over nydelige blå øyne og dette er bare begynnelsen. Den kvinnen som ikke blir påvirket av en slik gudommelig skapning bør seriøst vurdere sin seksuelle legning eller bestille utvidet synsundersøkelse.

Det kan røpes at det ble litt mer tapet enn planlagt - og noen dagers avspasering - det er tross alt veldig slitsomt å pusse opp. Jeg kan trygt si at dette nok er det mest vellykkete oppussingsprosjektet ever - og uten tvil starten på en megatrend. Venninner ringer daglig og ber om mobilnummeret til tapetsereren min - de er veldig inspirert og interessert i tapeter og faglige råd.  Kanskje jeg også trenger pittelittegranne mer tapet til våren.

 

Hvordan blir det egentlig i år da Kari

Der ligger jeg på solsengen på Kapp Verde og nyter hver eneste solstråle og koser meg glugg i hjel. Jeg har glemt å slå av lyden på mobilen - og der ringer Jansen - og når Jansen ringer så svarer jeg - alltid.

Han starter blidt og hyggelig som han pleier om hvordan står det til også videre, og jeg tenkte at han som nygift mann sikkert er på jakt etter nytt og  lekkert sengetøy til hvetebrødsdagene, men han hadde noe annet på hjertet.

Etter de innledende frasene sier han: " Hvordan blir det egentlig i år da Kari - du vet jeg er en tradisjonens mann og jul og adventstid er viktig for meg". Umiddelbart tenker jeg at nå må jeg ha glemt noe eller at jeg ikke har fulgt helt med. " Ja, er det sånn at jeg kan glede meg til julekalenderen din", fortsetter han, "eller går jeg en mørk og trist desembermåned i møte".

Det er nå engang slik at når vi runder oktober begynner julekalenderen å surre i underbevisstheten, og i år som tidligere har jeg min tvil om jeg har nok på hjertet til å gjøre det verdt å lese, men på den annen side så kan jeg jo ikke svikte Jansen, det sier seg selv. Jeg må jo ha formidlet noe over årene som gjør at han gleder seg.

Så da blir det same procedure as every year Jansen, and I will do my best.

 

#godjul

"You are a very lucky and happy woman", sa guruen til meg, "you are blessed with a good life". Akkurat sånn føler jeg det også. Det må ikke mistolkes som perfekt - det har jeg ikke troen på - eller "mye bedre enn alle andres", for det finnes ikke. Jeg tror selv at jeg er mer oppmerksom på gleden ved å gledes og det å sette pris på livet mitt og det det inneholder.


Det kan lett fleipes med at jeg er indifisert, men turen til India og møtet med landet og menneskene har gjort noe med meg. Det å ha gards down og bare "innta"  en fantastisk, eksotisk og fargerik opplevelse har trigget lysten til å gjøre mer og oppleve mer. Så fra året 2016 kulturelle nyttårsforsett med 18 kinobesøk, 12 bøker lest og 6 besøk på teater blir for 2017 opplevelsesforsett - jeg skal gjøre ting jeg ikke kan og aldri har gjort før - og det første ligger under juletreet til min BFF.

Nå skal alle hjerter glede seg og selv om det ikke blir noen white Christmas så skal lysene tennes i stall og stue og vi skal minnes de vi har mistet og glede oss over livet og hverandre.

Da takker jeg for følget og synes det er veldig hyggelig med alle meldinger og oppmuntringer jeg får underveis i bloggen. "Du har vært tettere på i år mamma", sa min datter Pernille, "mer intim og privat - veldig fint". Så fint å få gjøre noe fint, tenker jeg da. Men håper det har vært en del humor i alvoret. Så til neste år:

Namaste og god jul

#detblirjul

Før jeg gikk på jobb i dag tok jeg en sveip i leiligheten og jeg kan konstatere at det blir jul i år også. Treet står klart til pynting, pakkene ligger ferdige innpakket og bordet er dekket til lillejulaftens lutefisklag.Det viktigste av alt - vår sønn og kjæreste kom i går - så nå blir det jul med alle våre håpefulle til julemiddagen, og det blir fint.



 

Det heter seg at jul er for barna, og jeg kan til dels være enig i det når vår lille Julian kommer og sier :"Mommo - jeg elsker julenissen, og traktor også elsker jeg gravemaskin, lastebil, brannbil og heisekran, jeg elsker heisekran". Denne vidunderlige skapningen som blir tre år i slutten av februar skal på mange måter feire sin første jul - for det er først i år han har en formening om hva det kanskje dreier seg om. Og han er veeeldig spent på dette med julenisse og om han faktisk kommer - og det tror i hvert fall jeg at han gjør.

I våre travle liv tror jeg julen er vår tids blå resept i mørketiden. Dager, uker og måneder fyker av sted og hvis vi ikke har noen felles hvileskjær mister vi mye følelsen av tilhørigheten og samholdet. Med voksne barn er jo ikke ferie familietid mer - alle har egne planer - så det vi ha igjen da er julen som nå står for døren.

Dagen før dagen er et høydepunkt som jeg ser frem til gjennom hele året og  i kveld blir det mat og moro med familie og bestevenner.

Jeg sier som Ronny i P3 - "Ha en triveleg veslejolaften folkens" - i morgon er atter en joledag.

 

 

#detnærmerseg

Det snører seg sammen og flasker seg til og innerst inne vet vi at det blir jul - hvert eneste år - selv om man noen ganger er litt haltende i juleforberedelsene og ikke har helt oversikt og kontroll. Vi trenger julen - vår tids lysfest - hvor vi feirer livet og hverandre i den mørkeste tiden på året.

Det er fint at det er rom for å ha forskjellig forhold til jul - om det er en religiøs høytid eller verdsatt familie tid - og for de fleste er det vel kombinasjonen på ett eller annet nivå. Jeg har sagt i alle år at det beste med desember er at november er over, og det er jo selvsagt bare tull. Det beste ved julen er adventstiden for den inviterer på så mye kos og hygge - klemmer sitter løsere - man snakker mer om familie med kolleger - er mer sammen med venner - og jeg tror vi bryr oss mer. Det er skapt et rom for deltagelse som ikke virker kleint eller påtrengende.


For meg er det tid for refleksjon - det viktig å gjøre en slags status - hvordan har året egentlig vært. Jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært et godt år - ny jobb og dertil nye kolleger - noen hyggelige reiser med gode venner - fin tid med familie - nye venner - gleden ved mye som gir livet mening. Men det er også noen man har mistet i løpet av året og det viser hvor skjørt og dyrebart livet er og at man må leve her og nå. Ergo sum så er det er ikke den nye bilen eller antall par nye sko som betyr noe - men det er alle de flotte menneskene du omgir deg med - og ikke minst gleden ved å få bety noe for andre.

Den største gleden man kan ha - er å gjøre andre glad - også ble jeg litt usikker på dette med antall par sko :-)

God bittelille julaften - dagen for ekstra gode klemmer.

#shoptilyoudrop

Brainstorm i bilen - målrettet med stødig blikk i de utvalgte butikkene - trekker kort og lukker øynene og lar det stå til. Min mann som tidligere offiser er tydelig på "keep the target in mind" - når jeg skjener over på nydelige "åhhhh- se - så - fint - og se-her - da". Pose en - pose to - pose tre - lange armer, foreløpig går det fint og vi kjøper noe vi er veldig fornøyd med. Poser fire og fem , nå begynner det å bli skikkelig tungt og vi starter jakten på en ledig handlevogn. Pose seks - svetten begynner å piple på min manns overleppe - pose syv - han venter utenfor butikken - må bare lese noen mail.  Pose åtte - nå begynner det å nærme seg en smertegrense - jeg ser fortvilelsen og desperasjonen i blikket. Pose ni - nå er vi straks inne i siste fase og jeg tolker det slik at vi må begynne å sikte mot retrett. Utgangen i sikte, og jeg hører at han slipper myyye pust ut av lungene, inn i bil og ut i friheten.

Aasmund snur seg mot meg og er synlig stolt: "Nå var jeg vel flink Kari" - og jeg bekrefter - "Ja, nå var du flink Aasmund". Han smiler tilbake og sier: "For du må huske - at jeg er jo bare en mann". Ja tenker jeg - og det er jeg glad for. Mission accomplished.


 

#virkeligintimebetroelser

Nå skal jeg si det som det er  - ja jeg har tatovering - på mitt venstre håndledd. Så kan man lure på hva som er så big deal med det - ALLE har tatoveringer - og jeg har ikke noe godt svar annet enn at det liksom ikke er meg.

Hvorfor er det da så viktig å fortelle om det - kan jeg heller ikke svare på - men det slo meg på lørdag at når noen ser den trekker jeg automatisk skjorten over for å skjule, jeg klarer liksom ikke å bli helt dus med at jeg har tatovering, samtidig er jeg litt stolt av den. Kanskje et utslag av femtiårskrise - neppe - da hadde jeg heller tatt et dødninghode på rumpa. Jeg blir alltid spurt i store bokstaver -WHAAAAAT- HAR DU TATOVERING KARI - så da er det flere enn meg som blir overrasket.

Foranledningen er som følger. Min yndlingssønn har en fantastisk kjæreste som er snill, varm og god og som vi er veldig glad i. Da Henrik hadde kreft var hun stand by og var hans lune og varme havn som han fikk ro og hvile i. Kjæresten er tatovør - en fantastisk dyktig en - hun tryller frem de vakreste kroppsmalerier og har en sann lidenskap for det hun gjør. Jeg ønsket å gi henne min annerkjennelse på en stor måte, og det største jeg kunne gi var å la henne tatovere meg. Tatoveringen er Ole Brum og Nasse Nøff som sitter og prater sammen.

Nasse Nøff spør Ole Brum " Hvordan staver man kjærlighet Ole Brum?", hvorpå Ole Brum svarer: "Man staver ikke kjærlighet - man føler kjærlighet". Det å føle kjærlighet er fint - og de som er snille og gode med barna mine - føler jeg litt ekstra for.

Sånn - nå vet dere det.

#førjulstradisjon

For en triller - for et mesterskap og for en seier - helt fantastisk og utrolig morsomt. Alltid flott å se hvordan nye spillere blir flettet inn i laget, hvordan keeperne drar veksel på hverandre og hvordan den godeste Hergeirsson er like rolig og lar jentene spille spillet. Det er ikke tvil om at det å se på håndball i adventstiden er en førjulstradisjon. Ikke bare det - men det er i tillegg en tradisjon at Norge vinner - det er det vi er vant til.

For laget smakte det sikkert veldig godt etter bronsen i OL og de er ubeseiret i dette mesterskaper, og det står det respekt av. Nora er en stjerne er det ingen tvil om - hun er et stor idrettsutøver og idrettsforbilde - men det er laget som vant.

Spillet er spennende. Hver eneste spiller på laget er store stjerne på sine moderlag - der er de alle Nora som det knyttes store forventninger og krav til - de skal vinne kampen med og for laget. På landslaget blir de noviser for alle oss som ikke følger med på klubbhåndball og dermed blir de også nybegynnere som vektes opp mot de garvede landslagsspillerne som vi alle har trykket til hjertet. Se bare alle kommentarer som er knyttet til at Heidi Løke er hjemme med baby i magen - vi tror enden er nær - men så gå det helt fint. Noe nølende og usikkert i begynnelsen, men så klines det til, de tar ansvaret og vokser noen centimeter for hver gang samspillet lykkes, og man ser at laget vokser seg sterkt underveis i mesterskapet.

Sånn er det eller i livet også. Vi vokser som familie når barna vokser opp og tar ansvar for egne liv, når kolleger leder prosjekter og venner inkluderer.

Vi tar en pinne for landet og for laget - og når vi er i gang - la oss også ta en for livet.

 

 

#lykkepille

Det er ikke fritt for at det hadde vært deilig med en langsom start på dagen når en brunch ender opp som en lang dags ferd mot natt, men det er ikke alltid hellet står en bi. Så jubelen står ikke i taket når en liten kar smeller opp soveromsdøren og sier: "hajjo - mommo og moffe - ikke sove mere nå - jeg er veldig våken".

Vi ser på hverandre - ihvertfall myser - og i vår ordløse kommunikasjon - opparbeidet via fire barn gjennom mange år - vi vet begge at spørsmålet som henger i luften er - deg eller meg. Til tross for Aasmunds iherdige avledningsmanøvre for å få Julian på bedre tanker - med eventyr og det er fortsatt natt, var slaget tapt - og det ble oss begge. Opp og hoppe - ikke gråte. 

Pippi på tisse tur og Julian i fullefarta. Skravla går og det første han sier når han kommer i stuen "ojj - hej er det veldig mye jot mommo". Rot og tunge hoder tidlig søndag morgen, trøtte og langsomme - men likevel lykkelige. Barn er en velsignelse og barnebarn er en vidunderlig gave - og når jeg ser på gutta i sofaen blir jeg hjertevarm. Verdens fineste - og jeg - verdens heldigste.

Tidlig eller sent -  de er mine lykkepiller.

#detlekendemenneske

Det var mang en sofarumpe som fikk luftet seg i sommer i den store pokemon jakten. Jeg ante ikke var greia var og forsto ikke en skitt da Frognerparken var full av syklende ungdommer, små barn med foreldre og par på min alder - og alle se ned. Frognerparken pleier å være full av japanske og russiske turister med selfiestang - men vips var det helt forandret. 

Tro ikke at det sto til bedre med meg - neida helt hektet på null komma niks - og fy søren så morsomt. Barna mine lo av meg og syntes det var hysterisk at muttern ble hekta på Jynx og Nidorina, men fikk fart i egen serk da jeg var den første til å fange Pikachu. Da ble det felles jaktstart, og det ble stadig nye omveier uansett hvor vi var eller tid på døgnet. 



Homo ludens - var et av filosofiprofessor Arne Næss utspill kun få år før han døde. Han var opptatt av det lekende menneske og at hvis det er noe vi trenger å ta vare på i alle livets faser så er det lek, entusiasme, raushet og latter. Det var etter hans oppfattelse den beste medisin for god livskvalitet totalt blottet for annet en gode bivirkninger.

Mindre gravalvor, mer pokomon, ikke selvhøytidelighet men humor og latter er oppskriften på det gode liv. Less work and more Play. Mer tid med de som betyr noe for deg, rause klemmer og gode samtaler. Galgenhumor kan være beste hjelpemiddel når noe er vanskelig, og latter og gråt har skjøre overganger.

Så i dag skal jeg ta en klype selvironi, to dæsjer med raushet og en god posjon livsglede og blande det sammen til en fantastisk dag. Jeg utfordrer deg til å gjøre det samme. 

Homo ludens ruler😄

#mannenslevekår

Det er vel ingen tvil om at hverdagen er endret etter at kvinnen trådte ut i yrkeslivet og ble sin egen sjef. Så kan man undres om det er til det bedre eller ikke, men det er i hvert fall fjernt fra hvordan de fleste av oss lever våre liv. Jeg kom over en artikkel fra Home Economic Book fra 1950 som ga råd og tips om hvordan få en lykkelig ektemann, og den er verdt et noen linjer. Fritt tolket bør vi kvinner etterkomme følgende:

  • Planlegg dagen slik at du kan servere din man en deilig middag når han kommer hjem fra en slitsom dag på jobben. Dette er en måte å vise at du har tenkt på han hele dagen og at hans velferd er det som opptar deg mest
  • Ta en 15 minutters avbrekk fra alle husholdoppgavene før ektemannen kommer hjem slik at du fremstår uthvilt. Frisk opp sminken og ta gjerne en sløyfe i håret slik at du ser nydelig ut.
  • Rydd huset og fjern alt rot og skrot og tørk gjerne litt støv. Ektemannen vil få en følelse av å komme i himmelen og det vil glede han meget.
  • Forbered barna slik at de er rene og pene i tøyet med nygredd hår.
  • Vær stille når mannen kommer hjem og sørg for at barna sitter pent og venter. Ikke ha på noen husholdningsmaskiner som kan forstyrre og fremfor alt smil når kan kommer inn døren slik at ha føler seg ettertraktet og etterlengtet.
  • Snakk aldri om problemer og klag aldri. Dine utfordringer er små i forhold til det han opplever i sitt arbeide.
  • Gjør det godt for han og legg gjerne en pute i ryggen når han setter seg ned og ha gjerne noe godt drikke klart til han kommer hjem. Hjelp han med å ta av skoene og snakk med myk og beroligende stemme. Nyt at han slapper av og er tilfreds for da vet du at han setter pris på deg og hjemmet.
  • Lytt til alt han sier og la alltid han snakke først. Kommenter aldri at han er sen.
  • Ikke forvent noe av han når det gjelder husarbeid. Rydd av bordet og sørg for at alt ligger til rette for han. Hjemmet skal være en oase hvor arbeidets store belastninger og anstrengelser skal få hvile. Han trenger å slappe av.
  • Målet som kvinne er å gjøre hjemmet til en oase hvor det råder ro og orden slik at ektemannen kan hente krefter og energi både fysisk og mentalt. Du er instrumentet som kan gjøre hans dag fantastisk.

Kan vel konkludere med at jeg har litt å gå på - heldigvis.

#uflaks


Det er klart at det er en sammenheng mellom antall kjørte kilometer og antall tet-a-tet'er med politiet, men jeg føler at jeg har hatt skikkelig dårlig sjåførkarma i år og at politiet faktisk er etter meg. 

Første gang var jo et rent uhell, og egentlig ganske taktløst spør du meg. Sette opp radar i januarmørket akkurat der veibelysningen slutter. Det er ikke særlig hensynsfullt, og burde forbys. Bot men ingen prikker. 

Så ble det en bot med et par prikker, og det var ihvertfall helt meningsløst - seriøst - lørdag ettermiddag på E18 i 97 kilometer i timen ved Strand. For det første er det jo helt idiotisk at det er 80 grense der - jeg er sikker på at gjennomsnitshastigheten er rundt 100. For det andre er det vel helt naturlig å legge seg rett i venstrefeltet direkte fra påkjøring når det er kø i høyre feltet og venstrefeltet er nesten tomt. Kommentaren om aggresiv kjøring faller på stengrunn - det er vel litt begrenset hvor aggresiv man kan være med en fart på under hundre. Det at politiet måtte ha på blålys tre ganger før jeg svingte til siden, har ihvertfall sin absolutte logiske forklaring. De kjørte en sort BMV i 7 serien - sivil sådan - og så vidt jeg vet hyles det om for små bevilgninger til politiet. Gi meg ett logisk argument for at politiet skal frese rundt i en SUV som koster en halv bondegård for å plage uskyldige som meg. Helt ærlig snakket så tenkte jeg de var eskorte for Mette-Marit og at det var rett før butikkene stengte eller at hun var veldig røyksugen på vei til slottet. 

Gangen etter var nesten enda værre - men da var jeg ihvertfall helt uskyldig. Det var plaskregn og det at jeg liksom ikke overholdt vikeplikten for bilen til høyre var jo rett og slett fordi bilen bremset og slapp meg forbi. At politimennene som var i bilen bak tolket dette  annerledes bør ikke jeg klandres for. Det er ikke bare enkelt med en krapp u-sving i Gamle Drammensvei med en hånd på rattet midt i lyskrysset med trikken midt i mot og greier.  Da politimannen begynte å true med nye prikker og spurte meg om jeg var avhengig av sertifikatet i hverdagen, mistet jeg nesten besinnelsen. Mener han seriøst at jeg ser ut som en kvinne som er opptatt av det grønne skiftet og som benytter meg av kollektiv transport. Hadde det ikke vært for det at jeg er så svak for trøndere og uniformer, hadde jeg nok lest han teksten, men jeg hadde jo mest lyst til å invitere han med meg hjem. Han kunne blitt en fantastisk svigersønn.

Nå har jeg tatt min andel uflaks, så politiet har bare å holde seg unna meg i fremtiden, og for å si det litt metaforisk, så har jeg ingen prikker å miste.

 

#hverdagsintegrering

Hverdagsintegrering driver jeg med hver dag, og jeg er så glad for at et ord jeg kan identifisere meg med, ble valgt som årets nyord. Det er ikke barebare skal dere vite - å være en høyreist kvinne fra meget urbane og sentrale strøk og skulle blende inn på Mysen. Husk her kjenner alle alle og man detter rett inn i et historierikt lokalmiljø. Jeg er nok deres kulturutveksling prosjekt for 2016, og de må jo ha lykkes godt så fint som jeg har det her. Det skal vel noteres at det ble valgt et meget politisk korrekt og trendy ord - de fleste av oss ønsker jo å fremstå som åpne, omstillingsvillige og inkluderende, og litt grønne, det gjelder også de som bor og jobber på Mysen.

.

Nyord som pulebord - reklamebransjens svar på julebord eller trylleaksjer som beskriver aksjemeglernes hokuspokus i papirrikdom, kom ikke på topp ti listen. Det gjorde heller ikke velstandskroken som gjenspeiler i-landsproblemer sett fra Norge-sofaen eller order uoppstått i den forstand at det ikke skjedde.

Jeg er blitt veldig glad i nyordet fremsnakke som Håkon Magnus brukte da han omtalte sin søster i pene ordlag midt i engledebatten i 2010. Det ordet bruker jeg gjerne og synes det er et godt ord og betegner en god gjerning - vi har nok av de som dyrker baksnakk

Det skal vel sies at jeg og et par kolleger er blitt lokale statussymboler her på Mysen. Kommunens ordfører - en stolt og hyggelig kar - uttalte under et intervju i lokalavisen at nå vil Mysen med tilliggende landområder snart bli et meget attraktivt tilflytningsområde. Kommunen har vært preget av at innbyggere har arbeidssted utenfor kommunen og at befolkningstallet har gått ned. Men nå har det snudd for han har personlig registrert en økende motstrømspendling - da snakker vi om meg og to kolleger - og at nå kommer de til og med fra selveste hovedstaden.

Jeg synes motstrømspendler er et fantastisk ord og det er jeg med stolthet.

#halvveis

"Jeg synes rett og slett og at du skriver alt for lite om jul på bloggen din i år Kari", sa min venninne til meg, "og det bør du - det er jo tross alt en julekalender du driver med". Hmmm, tenkte jeg, kanskje rett, men det er litt begrenset hva mer man kan si om de julelige syslene som jeg ikke allerede har sagt.

For egen del er forberedelsene omtrent så mye etter skjema som de pleier, og all erfaring tilsier at det går seg til mot slutten. Det viktigste for meg er egentlig kosen. Det å ha det hyggelig med venner, familie og kolleger, men la gå, her skal jeg gi Karis heteste tips for en hyggelig førjulstid.

  1. Kos deg hver eneste dag i desember, og gjør noe du synes er gøy. Se en film, hør på musikk, les en god artikkel eller gå på kino. Forberedelsene får ikke fra deg, men venter trofast og standhaftig.
  2. Bak så mye eller lite som du har lyst til, og kjøp resten, men kjøp ikke alt. Ingenting smaker bedre enn det som er hjemmebakt, og det er smaken som teller.Bak med kjærlighet og glede - det kjennes på smaken.
  3. Skriv julekort - dropp SMS og mail julehilsninger. Hvis vi ikke skjerper oss blir skriften vår borte og ingen glede er større en å få hilsninger fra venner og familie med noen personlige snurredutter - om det så bare står stor bamseklem eller vi gleder oss til neste år. Det å skrive personlige hilsninger gjør at du tenker på hver og en - og det tror jeg gir god karma.
  4. Pynt over alt - også på do. Ta frem julete husflidsobjekter du har samlet på gjennom tidene - det skaper de beste mimrehistoriene rundt matbordet - og gir tilhørighet og samhold. Skjeve konglenisser og engler uten vinger er fantastisk og bør ikke gjemmes på loftet.
  5. Ikke la gavene gjøre deg søvnløs - lag liste og kryss av - det meste ordner seg. La kredittkortet hvile og fornuften seire.
  6. Kjøp halvparten av julematen du har planlagt - allerede 2.juledag er vi klar for brødskive med hvitost - og butikkene er åpne i romjulen.

Sånn!

 

 

#strongfamily

"You have a very strong family, madame", sa guruen og så meg rett i øynene. "and you have a very good husband who loves you very much and he misses you when you are travelling".

Dette sa astrologen utifra min fødselsdato, sted og tid - intet mer. 

"You grandson makes the family eaven stronger - and you must take good care of youself - because you are very important to your family".

"Listen, madame, your daughters live close to you and are strongly connected to you and you husband", han så meg fortsatt rett inn i øynene, "your son lives further away, and he does not always agree with you, but he loves you just as much and he is a good son with lots of love".

 


 

"You are blessed and very happy, and the family is the most important in your life".

I dag er Mammahjertet ekstra sterkt og stolt etter gårsdagens førjulsmiddag med våre næreste og kjæreste, og jeg er helt enig.

Jeg er heldig.

#godmorgen

Jeg liker å stå opp. Det er noe med den ubrukte dagen som fascinerer meg - det blanke arket jeg får utdelt hver dag og alle mulighetene som ligger i det. Følelsen av å ha et hav av tid foran meg, og eie dagen.

Jeg liker roen og stillheten og lyset når man er først oppe. Det å velge å gå rundt i mørket på vinterstid eller strekke seg i tidlig sommersol. Liste seg rundt for ikke å vekke de andre, gleden over alenetid. Den første kaffekoppen - nykvernet og skummende - lukten er vidunderlig og den smaker himmelsk.

Hver morgen er Pippi og jeg ute en liten tur før jeg går på jobb. Det er så tidlig at byen sover og alle gater er stille. Det er de samme vi treffer på hver dag - han som leverer brød til Samsons Bakeri - en dame som lufter to nydelige dachser og en ung jente som jogger. Det er noe deilig forutsigbart ved det hele.

Da er det lett å glede seg over Pippis lille hale som står rett til værs. Hun løper og hopper rundt, skremmer et par duer og snuser og lukter - bekymringsløst og lykkelig - og hun skal bare rett hjem og sove litt til.

Nå skal jeg gripe dagen og nyte timene på en deilig fridag med familien og vi skal jule oss sammen.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » Desember 2016 » Desember 2015