Jo mere vi står sammen

Noen ganger er det greit å ikke være best - nedtur gir rom for opptur

Håndball er gøy - uansett. Håndballjentene er fantastiske - uansett. Og nå når Herrem endelig er på laget er Aasmund også fornøyd. Han er helt overbevist om at årsaken til at det har gått skeis så langt i dette mesterskapet, er fordi hun ikke var med fra starten.  "De e ittj no lag uten Camilla - no må dem betredø skjærp sæ og få'a ned med fly - promte".

Jeg er sikker på at Norges damelag består av verdens beste håndballspillere. Hver og en er fantastisk gode og har sine talenter og egenskaper som gjør dem unike. I sum er de 100% når man ramser opp alt de er gode på, men verdien multipliseres når de blir gode sammen. Når de klarer å spille hverandre gode og bruker hverandre, det er da de vinner VM og EM, og det er først da de er suverene.

Det er direkte overførbart til alle andre arenaer som familien, arbeidsplassen og vennekretsen. Det å være en del av et fellesskap  - alene er det hardt, men sammen så går alt. Se bare på den norske dugnadsånden. Bare i idretten blir det lagt ned  over 58 millioner dugnadstimer i året. Tenk deg hvis du legger dette tallet sammen med dugnadstimene i speidern, korpset, jentekoret, DNT, Lions, røde kors - denne listen er lang. Vi er verdensmestere i dugnad - laginnsats - og det å ta en for laget. Det å gjøre - sammen.

Jeg tror seieren i går smakte ekstra godt - det gjør det når man kjenner på følelsen av at man faktisk kan tape - kjenne på følelsen av alle de skuffer. Kjenne på følelsen at andre må tape for at de skal gå videre. 

Meg skuffer de ikke - uansett om de ender på pallen eller ei - for jeg tenker at hver og en av dem gjør sitt aller beste hver eneste gang de er på banen. Jeg tror også de kjenner på at vi er bedre enn meg, og sammen er bedre enn alene.

Det gjelder oss alle.

Jeg er som jeg er og det er helt alright

Det er ikke hvordan du tar har det, men hvordan du har det som er avgjørende.

Nå skal jeg fortelle en vits som kansje ikke er så morsom, men av av en eller annen grunn er det en av de vitsene jeg husker.

Gutten var på dans på lokalet og han var ingen flørtens mester, men var en kjekk og grei ung mann uten mye kvinneerfaring. På den tiden satt jentene langs veggen og ventet på å bli budt opp til dans. Han var der med to langt mer erfarne kamerater som rett og slett insisterte på at han måtte få med seg en jente ut på dansegulvet. Han gikk til den jenta han likte best av de som ikke allerede var på dansegultvet, og man kan godt si at jenta var av det fyldige slaget, Han ba henne med og hun takket ja, men dansen varte bare i noen minutter så satte jenta seg tilbake på benken. Kameratene lurte på hvorfor dansen ble så kort, og skjønte vel at kompisen ikke være særlig erfaren med small talk. "Du må gi henne et kompliment" sa kameratene og insisterte på at han skulle by opp jenta på nytt. Det gjorde gutten og de hadde ikke før kommet seg ut på dansegulvet før hun marsjet ut av danselokalet.

"Hva gjorde du nå", lurte kameratene. Gutten sa at han hadde gjort som de sa og gitt henne et kompliment, men det likte hun ikke. Kameratene spurte selvsagt om hva i all verden han hadde sagt. Da svarte gutten, "jeg sa jo bare at jeg synes du svetter lite for å være så feit".

For en tid tilbake var jeg i sammenkomst og der traff jeg en dame som jeg ikke kjenner spesielt godt, men jeg har visst av henne i mange år da hun er en venninne av en av mine venninner. Tilfeldigvis ble vi sittende ved siden av hverandre og kom i snakk. Hun er veldig hyggelig og jeg har tenkt mange ganger at hun er en dame jeg liker. Litt ut i praten sier hun:" du, det er noe jeg har så lyst til å si deg, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det slik at det blir et kompliment". Jeg tenkte at dette var litt spesielt, og forsikret henne om at jeg ikke er veldig fintfølende, men veldig nysgjerrig på hva hun hadde å fortelle.

"Jeg synes du er en så utrolig flott dame", sa hun, "du er alltid så stilig hver gang jeg ser deg". Jeg tenkte at dette var vel ikke vanskelig å si. "Du vet, vi jenter jager jo kilo og vekt hele livet. Vi skal jo være tynne, ihvertfall slanke, også kommer du, og nå kommer det vanskelige. Du er jo ikke veldig liten Kari, også ender jeg med å tenke at du er den flotteste, og det gjør meg så glad", sier hun og jeg ser hun er brydd. Jeg er ikke brydd, men føler meg faktisk veldig smigret.

Jeg er over 50 år, og jeg vet hva jeg er og hva jeg ikke er. Jeg er  hverken tynn eller slank, den planen er skrinlagt for mange år og hundrevis av slankekurer siden, men jeg vil veldig gjerne være flott. Vi kommer i alle farger og fasonger og vi får bruke det vi har. 

Jeg ble glad, noen andre ville kanskje bli fornærmet, men alder hjelper på selvinnsikten og jeg tenker vi er alle gode nok som vi er, og hvis noen synes annet, så dem om det.

 

 

 

 

Ekte kjærlighet

Det å være sammen med alle barna mine, og deres nære og kjære, er det beste som finnes.+ Aasmund selvsagt :-)

Jeg er så heldig at jeg har verdens fineste barnebarn. Han heter Julian og er 4 år. Han minner meg ofte på hva livet dreier seg om og hva som er viktig.

På vei hjem fra barnehagen i går ringte mamman hans fra bilen for Julian måtte fortelle meg noe, "Mormor - vet du hva", sier han med den nydelige barnestemmen sin, "I dag lagde jeg snømann i barnehagen også fikk vi spise pepperkaker". "Wow", svarer jeg, "så heldig du er - så fint at du har vært ute og lekt og kost deg, også spist pepperkaker da gitt". "MMMmmm", hører jeg han svarer. "Jeg kommer snart mormor", sier han og vi legger på.

Det går ikke mange minuttene før de er på døren og den følelsen jeg får når Julian kommer løpende inn og kaster seg rundt halsen min med et smellkyss på kinnet, er gull. Julian spontane glede og store smil er endorfiner på boks, og jeg kjenner at hele meg blir glad fra innerst til ytterst.

Sånn er det med familie. De blir viktigere og viktigere for hvert år. Det å være sammen med alle barna mine og deres kjære er det beste som finnes. Det er derfor den store familiehelgen vi har hvert år i desember er noe vi gleder oss til og ser frem til - og den helgen er nå.

Tradisjoner er viktig, men man skal også være åpen for å lage nye. Når vi har familiehelg pleier vi egentig bare å ha program på lørdagen, men i år har vi en ny vri, aktivitetsfredag er innført fra i år. Det kom innspill om at det ikke bare kan være mat og kos, men at helgen også må inneholde lek og aktivitet. Som familie er vi faktisk gode på lek og spill. Det er noe vi har holdt på med bestandig, kanskje noe vi setter spesielt stor pris på fordi vi har hytte på fjellet uten strøm og tv, hvor inneaktivitetene i alle år har vært brettspill og høytlesning. Så hele leke biten gir de voksne barna mine et godt hint av nostalgia. 

I går kveld gikk turen til Fangene på fortet i Nydalen, og det var bare helt utrolig morsomt

Konkurranseinstinktet i familiens medlemmer er godt utrustet og det sto ikke dårligere til med svigerbarn heller. Alle mine håpefulle klarte ikke å være med, så vi inviterte med et favoritt fadderbarn og hans kjæreste, så det ble 2 lag av 4 medlemmer. 

Hele ideen med å lage en haug med rom med mange forskjellige oppgaver skal løses, i en god miks av hodegymnastikk og kroppsakrobatikk, er helt genial. Det var noe som alle var gode på, og da får du et lag med vinnere. Jeg var mest coach og lagleder, men det var ikke noen liten jobb å få på plass alle high fivene og yeahh - for vi var suverene. Du vet - noen ganger er ikke det viktigeste å vinne, bare du slår det andre laget, og når du i tillegg blir nummer 2 av ca 80 lag, så ble vi litt høye på oss selv.

Konklusjonen var ihvertfall - at det å leke og være på lag - er helt topp. Vi leker for lite og det skal vi gjøre noe med. 

Jeg tok bane og trikken hjem. Utrolig koselig  å ta trikken når snøen laver ned ute og man sitter godt og varmt inne. Den korte turen fra Majorstuen til Elisenbergveien var en fin avslutning på en kjempehyggelig kveld hvor morshjertet banket litt ekstra.

 

Det går bra

Noen ganger er sofaen best.

Det er ingen tvil om at det er travle dager både på jobb og hjemme. Så det er bare å henge i stroppen så godt man kan. Men når adventsteflonen slår inn for fullt er det smart å ta seg en liten timeout - og det gjorde jeg i kveld.

Det å kjøre bil i Oslo sentrum er en utfordrende oppgave. Våre grønne venner har virkelig gjort noe med by og trafikkbildet. Jeg er absolutt tilhenger av at det skal være godt å være både fotgjenger og sykkelist, men det må være en viss fornuft når man skal endre infrastruktur radialt. Der det ikke er veiarbeider er det enveiskjørt, innkjøring forbudt for privatbilder, tidsbegrenset gjennomkjøring eller så er veien bom stengt med store blomsterpotter eller digre sittebenker.....men kanskje jeg bruker det hele som en dårlig unskyldning,

Når du starter dagen med å kjøre mot kjøreretning og knote det til skikkelig til før klokken er syv om morgenen på vei for å hente en kollega, kan jeg vel innrømme at jeg ble lettere autrert. Ikke kult å snu bilen i tett motgående morgentrafikk.  Da min bestis ringte rett etterpå og lurte på hvor vi skulle møtes før kveldens konsert, slo amnesiaen skikkelig inn, konsert - hva - ikveld - hæ. Jeg husket virkelig ikke jeg hadde kjøpt billetter, men det hadde jeg, for de fant jeg i mailboksen min.

Jeg tok ansvar og ble hjemme, foran tv'n, alene med bena på bordet og en god kopp kaffe. Utrolig deilig å bare lade en hel kveld og gjøre absolutt ingen ting. Digg. Digg.Digg.

Gode venner fikk gleden av billettene. Kom akkurat oppdatering på facen til bestis:...så nært, vakkert og stemningsfullt...gir ro i sjela. Akkurat som om jeg skulle sagt det selv, og nå er det natta på meg.

 

 

 

 

Tur - retur

Det er godt at jeg er glad i å kjøre bil for når du kjører 14 mil om dagen bør det være noe du har et avslappet forhold til for det motsatte gir magesår og hodepine.

Jeg er tidlig opp hver morgen og lister meg ut i en folketom by. Jeg liker å komme tidlig på jobben så klokken halv seks setter jeg meg i bilen og starter turen mot Kjærlighetstien 1 ved Susebakken hvor jeg har min fantastisk arbeidsplass. Det er godt at jeg er glad i å kjøre bil for når du kjører 14 mil om dagen bør det være noe du har et avslappet forhold til for det motsatte gir magesår og hodepine.

Asfalten er tørr i dag og det er 3 minusgrader. Det er noe befriende deilig å bare kjøre uten musikk, nyheter eller å snakke i mobilen. Det å starte dagen stille og rolig og la hjernen skru seg på i sitt eget tempo er veldig behagelig, spesielt når man forholder seg til mange mennesker i løpet av dagen.

Vel ute av Operatunnelen er det noen få møtende biler og det er ikke akkurat travelt på Mosseveien. Alt går i litt sakte film og ligner lite på trafikken litt senere på morgenen. Når jeg passerer Ulvøya er jeg spill våken og mentalt begynner jeg å forberede meg på en ny og spennende arbeidsdag. Jeg passerer Tusenfryd og  Da Vinci broen og vet at det bare er minutter igjen til jeg får selskap i bilen. Klokken blir seks og radioen blir slått på. Fint med en liten oppdatering på hva som skjer i verden.

Så kommer favorittgjengen min, Ronny, SIlje og Markus i P3morgen. Det er klin umulig å ikke bli glad når Ronny sier god morgen og håper at jeg har en fin start på dagen. Det er en koselig gjeng disse tre og samtalene er lavterskel og akkurat sånn passe avslappet og morsomme. Mange ganger tar jeg meg i at jeg faktisk ikke kjenner dem - de føles ofte som beste venner når de sitter og skravler og ler på morgenkvisten. Jeg tror det er helsefremmende å høre på P3morgen - det anbefales.

Nå kjører jeg i 70 sonen og dette er det kjedeligste strekket, men ikke i adventstiden.  Veien er litt øde og mørk og den lange Sneisletten har noen hus på hver side, og midt på ligger Tore og Bjørg sitt julehus. Du tror det ikke før du ser det, for huset er pyntet med over 30 000 lyspærer, en nisse på over 8 metter og det er over 1000 andre nisser og dyr. Snakk om lysfontene og gledesspreder. Dette er noe å bli glad av enten man liker det eller ikke.

Da går det fort til det er ny motorvei, og denne delen av veien føles som den raskeste. Det hjelper med 2 felt og 100 km sone - ikke det at jeg noen gang har opplev kø, hverken til eller fra, men jeg liker det åpne landskapet. Spesielt om våren når jeg kjører inn i soloppgangen og har en nydelig blå horisont foran meg. Men i dag er den helt mørk.

Vips så er jeg på jobben. Det tar meg nøyaktig 55 minutter uansett årstid, tidspunkt på døgnet  eller om det er til eller fra Oslo.

Heldigvis for meg at  jeg glad i å kjøre bil for det blir mange timer i trafikken i løpet av et arbeidsår, men for meg fungerer godt som en fin start og avslutning på en arbeidsdag. Jeg mener det når jeg skriver #deterpåMysendetskjer

Kjør forsiktig for du kan møte an annen idiot på veien:-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Brød og Sirkus

Akkurat da visste jeg at nå opplever jeg noe helt magisk og eventyrlig - heldige meg. 

En av de virkelig store fordelene ved å bo i byen, er kortreist kunst og kultur. Vi har ikke mer enn en spaserturs avstand til det meste og beste av byens mangfoldige tilbud på den kulturelle arenaen og i all beskjedenhet så er vi relativt flinke til å berike oss både til hverdags og fest. Jeg følger med og er rask til å kjøpe billetter, det er jo alltids noen som vil være med enten det er en konsert, kunstutstilling eller rett og slett en god film på kino, og da snakker vi selvsagt om Gimle. Dit har vi tøffelavstand og selvsagt faste plasser.

Desember har mange dager hvor det er helt på sin plass å fylle på med både kultur og ukultur, og jeg tenker vi trenger litt av begge deler i disse mørke adventstider. Søndag kveld ble det høykultur på oss. vi var på konsert med Sølvguttene i Dronning Sonjas KunstStall.

Vi var ikke veldig tidlig ute, men tidlig nok til at det ble litt venting. Sølvguttene var på plass i god tid, og de sto ranke og rette og ventet i sine søte matrosdresser og med nykjemmet hår. Dirigenten sto fremst og var også vendt mot oss publikummere.

 Noen ganger er Aasmund særskilt opptatt av militær presisjon og var lettere irritert da klokken ble åtte og det ikke var antydning til at de hadde tenkt å synge. "Hva venter de egentlig på," sa han lettere irritert, "klokken er over åtte". "Kanskje de venter på Kongen", sa jeg på tull, hvorpå alle reiste seg og der kom en feiende flott dronning Sonja spaserende inn med sin datter som ikke lenger er prinsesse og noen andre sikkert veldig viktige personigheter. Det var stas - tenke seg til at Dronningen og jeg er på konsert sammen - og jeg må innrømme at det ga et ekstra piff til hele opplevelsen. 

Konserten var bare helt nydelig. Det var den ene julesvisken etter den andre og Sølvguttene sang så utrolig vakkert. Da en liten og lyslugget gutt sang  Pie Jesu, tenkte jeg at vakrere blir det ikke. Stemningen, sangen og stallen ble en symbiose av julestemning. Akkurat da visste jeg at nå opplever jeg noe helt magisk og eventyrlig - heldige meg. 

Vi mennesker kan ikke leve av brød alene - vi trenger litt sirkus også.

 

Bare hvis du lurer:

Dronning Sonjas KunstStall ligger med ryggen til dronningparken som er en del av slottsparken. Den gamle stallbygningen er i seg selv verdt et besøk. Da KunstStallen skulle etableres, ble den store salen der hestene sto restaurert og pusset opp, og framstår i dag slik den gjorde i sine glansdager, da Kong Haakon og Dronning Maud hadde sine hester her. Nå blir det brukt til konserter og kunstutstillinger, og det er stadig noe nytt å spennende som man kan ha glede av.

Your hands are made for spending

Du træng ittj gå til guru for å få gode råd om pænga og kaloria Kari

Når man er i India er det veldig fristende og nesten obligatorisk å gå til guru. Så da jeg var der i oktober hadde jeg selvsagt blitt satt i kontakt med en som ble omtalt som velrenommert og meget kompetent. Utover å være Guru er han pensjonert professor fra Universitetet i Dehli, så det er en akademisk tung og meget belest intellektuell som mottar mine data som når og hvor jeg ble født.

Hvorfor jeg besøker guru er mest av nysgjerrighet - du får jo en god miks av livsvisdom og gode råd. Skal heller ikke undervurderingen spenningen - jeg er jo spent på om han vil forteller noe som jeg tenker at dette kan du ikke ha gjette deg til - det har skjedd flere ganger før. Dessuten er litt hokuspokus alltid fascinerende, og det finnes mye rart mellom himmel og jord.

Siste kvelden i Delhi er det avtalt møte og vi skal hjem til Guru som bor i et stort leilighetskompleks sentralt i byen. Området er gjerdet inn, det er sikkerhetskontroll i porten, og komplekset har uten tvil sett sine bedre dager, men er sikkert regnet for å være veldig bra i lokal standard.

Leiligheten er spartansk innredet. Det er store stabler med tidsskrifter og bøker, og enorme hybelkaniner.  Men den du virkelig ser er den flotte, hvitkledde og distingverte mannen som ser på deg over rammeløse brillerglass med et meget skarpt blikk - litt sånn tvers igjennom blikk - som gjør at man kjenner godt på forventningen om at han virkelig "ser" deg.

"Yes, madame"; sier han, "What do you want to know?" Så begynner han å rote litt i papirene og før jeg egentlig får svart særlig mye, begynner han å snakke.

Det var klar tale og ingen nøling, og han hadde meg helt klart for seg. Noe var nytt og mye hadde jeg hørt flere ganger før. "Never wear black - when you are black on outside - you get black on inside", sier han og ser alvorlig på meg. Jeg fikk kostholdsråd - ikke til meg selv denne gangen - men til min bedre halvdel. Klar beskjed om å kutte saltforbruket på grunn av blodtrykket, dessuten fikk jeg beskjed om at han må roe seg i trafikken. "It is not good for your husband to get angry when driving, it only puts him in a bad mood".

Til meg sa han: "Your hands are made for spending, so when you have money, you need to lock them in by using two hands. If Money in one hand" - han gjør en håndbevegelse og sier et slag svusj -"they will fly away".

Vel hjemme blir gurubesøket selvsagt et tema, og jeg forteller entusiastisk til min mann om det som er blitt meg fortalt. Jeg deler mine begeistring og er egentlig strålende fornøyd med det hele. "Det e vel ittj kvantefysikk med dæ i stolen at du muuuligens har en mann med høyt blodtrykk", sier han med glimt i øyet, også sier han videre "Du træng ittj gå til guru for å få gode råd om pænga og kaloria Kari - æ kan gi dæ det heilt gratis".

Mister trønderguru kan jo sikkert det, men det er jo ikke halvparten så morsomt. Ad notam kan røpes at en av husholdnings to medlemmer har nesten sluttet med å bruke salt, og den ene er ikke meg:-)

 

 

 

 

1. SØNDAG I ADVENT

Når kvelden senker seg og vi samles i våre stuer, da skal du tenne ditt lys for og med og i glede.

Det er noe spesielt med første søndag i advent. Det er på mange måter dagen som sparker av adventstiden som skal lede frem til en god jul. Det er en dag med forventning og fokus på fremtidige førjulsgleder med mange dager foran seg til å rekke alt man vil og skal. 

Jeg husker godt 1. advent som barn og min utålmodighet etter å komme raskest mulig frem til julaften og alle gavene. Det var høytid da mamma satte 4 lilla lys i adventsstaken.  Det var alltid diskusjon om hvem som skulle tenne på det første lyset - min søster eller jeg. Det første lyset var alltid det viktigste - det var det som startet det hele.

Det er mange første advent søndager som har gått med til leting - hvor i all verden ble adventtaken pakket ned i fjor - og ikke sjelden ledet det til et besøk til en søndagsåpen butikk og et dyrt panikkjøp.

Men i år er det kontroll. Adventstaken anno 1987 er funnet frem. Sort og enkel, og nå med 4 fine hvite lys hvorav ett skal tennes i kveld.

I dag skal vi i barnedåp til en nydelig liten jente og det gleder jeg meg til. Det er noe opphøyd vakkert i det å samles rundt et lite barn og den kollektive gleden ved det nye liv. Det å kunne feire nye verdensborgere og bli enige om at vi skal stå sammen  for at dette lille barnet skal få det godt og at vi alle har et ansvar for det. 

Barn bringer med seg så mye som reflekterer adventiden - det er glede og det er håp - og kjærlighet i bøtter og spann. Tro i religiøs forstand for noen og tro på fremtiden for andre, og det fine er at det ene utelulkker ikke det andre.

Ute er det vått, rått og mørkt, men hva gjør vel det - det blir en fin dag i dag. Når kvelden senker seg og vi samles i våre stuer, da skal du tenne ditt lys for og med og i glede.

Jeg ønsker deg en nydelig søndag i 1. advent.

 

 

Så ringte Jansen

"Jeg liker at julen er akkurat slik alltid har vært og at den skal inneholde akkurat det samme som året før, og da må jeg få lov til å spørre om hvordan blir det med Karis julekalender i år - har jeg lov til å glede meg?"

Hei Kari - det er Jansen her. Går det fint med deg?

Jeg leser av kalenderen at vi har passert første halvdel av november.

"Du vet hvor opptatt jeg er av tradisjoner Kari, og hvor godt jeg liker å glede meg og se frem til alt som er fint", sier Jansen. 

Jansen er en tidligere kollega og venn som jeg setter stor pris på, Han er en blid og hyggelig kar, utrolig flink til  å lage mat, ekspert på akevitt, han har en veldig dyp stemme og en hjertelig latter. 

"Du kjenner meg Kari og vet hvor glad jeg er i jul, og nå når jeg ser på kalenderen og har planlagt julestria ned i minste detalj - så liker jeg å ha full kontroll slik at alt går på skinner. Jeg har bestilt eller kjøpt all maten, laget julegavelister og lagt opp det meste som hører julen til, men har fortsatt en uro i meg." Han kremter også kommer det et lite host.

"Jeg liker at jul skal være akkurat slik den alltid har vært og inneholde akkurat det samme som året før, og da må jeg få lov til å spørre om hvordan blir det med Karis julekalender i år - har jeg lov til å glede meg?"

Det er det samme dilemma hvert år - jeg elsker jo å skrive og synes det er gøy, men det er krevende og tar mye tid, spesielt når det er skikkelig tørke og hjernen er tom for gode ideer. Ja, Kari; tenker jeg blir det julekalender i år eller er det på tide å kaste håndkle.

Det som begynte for ni år siden, nesten som en spøk, har tidvis vært blodig alvor, jeg har stått opp midt på natten for å skrive når jeg ikke har fått det til kvelden før. Likevel er det er mest morsomt, og jeg tenker at det kanskje også er litt sunt for en voksen hjerne å vri og vrenge på seg og leke seg meg ord og vendinger.  Det utrolig hyggelig å få tilbakemeldinger og delinger og likes og  kommentarer når jeg treffe venner og kjente, og noen ganger føles det godt å dele noen erfaringer og opplevelser.

Derfor har jeg konkludert med følgende Jansen - det blir Karis julekalender i år også - og hvis det kniper på ideer så får jeg gjøre som de andre storbloggere  - jeg får reposte - Best off fra tidligere år - så skal det nok gå i hop på et vis. Dessuten er jeg også glad i tradisjoner og det at du ringer en gang i november hvert år og ber om status på bloggen, er en av dem:-)

Så til dere alle - velkommen til Karis Julekalender anno 2018 - i do my best. Og til deg Jansen - nå kan du sove godt i hele desember for det blir som tradisjonen tro - et lite sleivspark hver morgen til å kicke off dagen - I am pleased to make your day:-)

.

 

 

 

Nå er det jul

Også kom jula på kjerringa, og det i riktig tid

Ribba er pyntet og Juletreet ligger i ovnen, og neste år skal jeg gjøre meg mer flid

Da skal det bli andre boller, da kan vi gjøre litt til

Utrolig hva man rekker når man inderlig vil

Det er rart med jul - for det har man et rom til innerst i sjelen

og man vil så inderlig gjerne med alle dele den

Jeg gleder seg veldig og forventningene er store

fra morgenstund til julematen står på bordet

Nå er 24. dager til ende og det er også bloggen min

Takk til deg som har lest, den er ment å være også litt din

Det er mye sant i det jeg har skrevet, hvis man forstår min ironi

jeg har lagt mye av med selv i det og har faktisk brukt litt tid

Men nå er det julaften og min ambisjon er utført og siste punktum er satt

og en barnslig glede over det skrevne ord har jeg hatt.

Må 2018 bli  fantastisk og at du mange gode opplevelser får

Takk for meg - jeg kommer tilbake i adventstiden neste år!

 

 

 

Love actually

Så var vi der igjen - lillejulaften - denne vidunderlige dagen før dagen som absolutt er en av julens fineste dager

Sola har snudd og adventstiden går mot sin ende. Jeg har hatt en veldig fin desember og har kost meg glugg i hjel med både gode og dårlige venner Jeg har skrevet mine julekort og har fått mange også - så julekortets død er sterkt overdrevet og takk for det. Det er koselig å få en liten oppdatering på venner og kjente. Det er faktisk slik at ikke alle røper livets viderverdigheter i sosiale medier - tenke seg til at noe faktisk ikke engang er på face.

Vi har bakt våre julekaker og vi teller syv salg pluss. Jeg var så heldig å få smake en vidunderlig Sara Bernard hos en kollega og den måtte jeg bare prøve meg på. Særdeles vellykket spør du meg i alle beskjedenhet. Julekaker er best før jul og mye er spist allerede, det er fordelen med å ha mange innom i førjulstiden.

Julekalendere til store og små ble det i år også - til og med Pippi får din daglige godbit og Aasmund sin lakris. Hyggelig tradisjon selv om det er litt pes å finne på så mange overraskelser, men desto hyggeligere når Aurora kommer innom og sier "Fin julekalender i år mamma".

Og i går kveld så vi Love actually - og det er det det egentlig dreier seg om - eller hva. Blås i kaker og gaver - det er hyggelig - men den virkelige store i adventstiden er - love is all around us - og at vi kan gi og få klemmer i øst og vest i  dette kalde og mørke nord. Desember er måneden det er legitimt å fortelle at du bryr deg og at du setter pris på de rundt deg. Familien kommer tettere på og i hvert fall jeg føler med så rik og heldig over at jeg har så mange å være glad i og at det faktisk er noen som også er glad i meg. 

Også ble det blogg i år igjen - kanskje litt mindre jul og mere annet - men av en eller annen grunn setter jeg pris på disse små skriveriene i desember. Det er jo min adventskalender - jeg gir og jeg får - og det gjøres en gang i året.

God jul og må alt godt skje i det nye året for deg og alle de du bryr deg om.

Stor klem KARI

 

 

 

 

Den gode gjerning

Hvert år i desember kommer det en juletreselger som setter opp sitt midlertidige handelssted på toppen av Bygdøy Alle - rett over for Frogner kirke. Dette er ingen glorete og lysbesatt danske med store salgsplakater og blinkelys, men traust kar fra Østerdalen. Han setter opp en liten bod som ser ut som et pitte lite hus og rundt dette lille huset står en skog av de nydeligste trærne du kan tenke deg. Det er nesten så det er verdt et besøk bare for å se hvordan er juletre kan se ut i sin fulle prakt - og kulissene spiller selvsagt inn. Oslos vakreste gårder i jugendstil ligger der og de er i seg selv rene kunstverk.

Vi har jo hatt en tradisjon på dette med juletre i alle år som nå ser ut til å bli brutt. Aasmund er helt sjef når det gjelder dette innkjøpet - og for å si det sånn, har han ikke vært tidlig ute og sikret seg et smykke av et tre, men har definitivt endt opp med røkla - det vil si de trærne som strengt tatt burde få stå i skogen resten av livet. Det har vært borring for å få inn flere grener og ett år var hele trestammen en stor S, så min oppgave har egentlig vært å harselere med treets elendige tilstand og kommentere at sånn går det når man er ute i siste sekund.

Så dere kan tenke dere hvor sjokkert jeg ble da Aasmund kom hjem og sa "Kari - i år blir det edelgran", og vi snakker om for en uke siden. Edelgran -  tenkte jeg -  nå er Frogner virkelig i ferd med å invadere min mann.

Det har jo vært veldig mye vind  -  egentlig i hele år - så en skikkelig ruskekveld hvor blåsten virkelig sto på - var Aasmund ute og gikk kveldstur med Pippi. På vei hjem gikk han via toppen av Bygdøy Alle og der hadde vinden tatt godt tak i juletrærne så ytterste rekke lå mer eller mindre ute i veien. Han er jo en hedersmann, så da han så det, sto han på og fikk alle trærne ut av veien og på plass på fortauet. Dagen etter da han gikk samme vei og juletrehandleren var der, sa Aasmund hva som hadde skjedd med en oppfordring om at trærne må sikres bedre slik at de ikke blir skadet.

Juletrehandleren ble veldig glad og takknemlig for den gode gjerning, så han takket pent for det han hadde gjort også sa han at du må komme hit når det passer og hente tre for det skal du få som takk for hjelpen - og "en fin kar som deg må jo ha edelgran".

Så edelgran det ble. Det venter i spenning på balkongen og i morgen skal det pyntes til det fulle. Et gode gjerningers tre og til glede for oss alle.

Det er på Mysen det skjer

I dag skal vi skal ha julelunsj på jobben, så i går ble det rigget opp med bord og stoler, vi spilte julesanger og det ble en utrolig fin og god stemning. Julelunsj på Mysen er grøt med mandel og rød saft også er det et gedigent julelotteri. Vi sparer på vareprøver og produkter gjennom året også lager vi fantastiske pakker som du kan vinne, i tillegg er det kjøpt inn mye flytende julekos som er veldig populært å ta med seg hjem. Vinner sjansen er formidabel, likevel er det utrolig å se hvordan 20/80 regelen slår inn - det er 20 prosent av de som tar lodd som vinner 80 prosent av premiene.  Det er noen damer her som er helt rå, så i år har jeg gått til motangrep og kjøpt mye lodd.

Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag - så jeg har et godt liv her på Mysen. Det å jobbe med flinke og hyggelige folk er en sann glede og jeg er stolt av å jobbe i en produksjonsbedrift. Hundretusener av dun- dyner og puter blir produsert her hvert år med fokus på sertifiseringer, miljø og kvalitet - kortreist og beste som finnes. Også bidrar min avdeling med det lekreste av det lekre når det gjelder sengetøy - dette var dagens reklame.

Det har jo vært et spennende år for Mysen - de to brødrene Vegard og Gjermund Stenberg Eriksen som  er fra Mysen - vant Emmy for årets beste dramaserie med Mammon 2 og danket ut en bøtte med internasjonale suksesser - det er jo rimelig stort. Lurer jo litt på om de har hentet inspirasjon fra hjemstedet sitt - noe som heter at stillest vann har dypest grunn. Kanskje litt suspekt med enda mere krim på Mysen - krimserien Øyenvitne ble spilt inn her -  Mysen har kanskje  funnet seg en krim-nisje. Serien ble også en suksess og jeg må innrømme at min lokalkunnskap nok ikke er den beste, for jeg kjente meg ikke igjen, men serien var spennende likevel.

Kommunesammenslåing tar mye fokus her også, og når fem kommuner skal bli en, forstår man at det ikke bare kan være lutter harmoni og glede. Kommunens navns for fremtiden er selvsagt et hett tema også slo det meg at hvorfor ikke kalle det Mammonstad - penger er bra for en kommune - også får det et klingende innslag av kultur. Ville passet imaget mitt godt i alle fall - motstrømspendling til Mammonstad - også kan de payoff - It's all about money.

 

 

Hei

For ikke mange dager siden traff jeg en jeg gikk sammen med på videregående. Hun gikk i parallell klassen på naturfag, så vi delte ingen undervisningstimer. Hun var en veldig blid og sprudlende jente som jeg aldri var mye sammen med alene, men som en del av et større fellesskap.

Jeg var på tur med Pippi, og da er det egentlig ganske vanlig at folk snakker til både meg og henne - hun er en veldig søt og sosial liten frøken som får mye oppmerksomhet. Også smiler hun - og da blir hun en skikkelig hjerteknuser når hun svinser rundt og søker kontakt.

Uansett - jeg krysser Frognerveien og jeg har ekstra fokus på Pippi for hun går løs, og vel over på den andre siden hører jeg "Neimen - hei Kari". Jeg ser opp og der er hun - denne litt perifere jenta jeg kjente litt engang. Sist jeg traff henne var for kanskje 15 år siden i forbindelse med en reunion.

"Så kult å treffe deg her", sier hun, "Ja, jeg vet at du bor her i nærheten, men jeg har aldri sett deg". Jeg forteller at jeg jobber mye og at det er litt avstand til Mysen. Hun svarer bekreftende og sier at det må være utfordrende med så lang kjørevei, og videre at det må jo være verdt det for det ser ut som du har det skikkelig morsomt på jobben. "Alltid likt han Halvor Bakke", sier hun. Hun har mye på hjertet og spør om hvordan det er å være mormor, kommenterer at Pernille var en utrolig vakker brud og spør om hvordan det var å være i Bangladesh. Jeg kjenner at jeg blir litt undrende og saumfarer hjernen om det er noen av de jeg er mye sammen med som kjenner henne, men finner ingen kobling. Hun forteller videre om seg selv - gift, barn, skilt, leilighet, gamle foreldre - hun prater og ler og jeg kjenner godt igjen den sprudlende jenta fra lenge siden.

Pippi er utålmodig og jeg begynner å flytte litt på beina for å signalisere at jeg må gå videre og da sier hun:" Sånn er jo face book helt fantastisk - blir jo oppdatert hele veien selv om man ikke treffes" - "selv legger jeg ikke ut noen ting", fortsetter hun, "men det er gøy å være der for å se hva andre driver med".

Hun visste ikke mer om meg enn det jeg selv har valgt å dele, men jeg må si at det var en litt pussig følelse å virkelig forstå hvilken innsikt face inviterer til.

Hadde livet vært som postet på face book ville jeg ha vært evig lykkelig, alltid vellykket og helt uten dobbelthake - hele tiden - hadde jo vært flott det da.

 

Det frivillige Norge

Tro meg når jeg sier at jeg har gjort mine dugnadstimer opp gjennom årene og det er mange med meg. Med fire aktive barn var det nok å holde tak i både på skole og på fritiden, og vi gjorde vår innsats med glede. En ting er hva du legger igjen av timer, noe helt annet er alle de timene du tilbringer med andre - det er desserten - for mange av dem er gode venner den dag i dag. Noe av det fineste ved dugnad er de flott folkene du blir kjent med som du kanskje ikke ville ha truffet andre steder.

Jeg har gjort mye rart i frivillighetens ånd og noen ganger tenker jeg at det er litt kult at ikke alt man gjør er helt A4. Uansett  -  jeg var medlem i en frivillig organisasjon som var opptatt av helse og kosthold - vi hadde stand på Mann -99 på Sjølyst - og vår payoff var: "Tror du Tarzan spiste pommes frittes og Viagra". Vi fikk mye oppmerksomhet - mest fordi mange trodde vi leverte ut gratis Viagra - men det var også noen som faktisk var interessert i å få en bedre livsstil.

En av de besøkende kom med en forespørsel - og den ble rettet til meg - om jeg kunne tenke meg å komme til Ila landsfengsel og holde et par foredrag - da de trengte å ha fokus på helse. Oppdraget var for kontrakts avdelingen til fengselet - der man er de siste par årene for å akklimatiseres til et liv utenfor fengsel etter at man har sonet lange dommer. Jeg svarte selvsagt ja og par uker etterpå så sto jeg der da, men cirka tyve menn i en kantine. Da hadde ikke Kari mye høy i hatten. For det første var det veldig spesielt å bli avkledd av så mange øyne på en gang, det var veldig stille og jeg kunne godt kjenne at de var avventende.

Noen ganger er vi best når  fallhøyden er størst og jeg fikk veldig god kontakt. Mye humor og latter i et viktig budskap om at det er viktig å ta vare på seg selv og egen helse. Det at fysisk helse henger sammen med mental helse og - ett poeng som alltid gikk hjem hos som en stor motivasjonsfaktor hos menn - potens er noe du kan spise deg til. Etter en halv times foredrag, skulle de sitte i grupper slik at jeg kunne bevege meg rundet og de kunne stille spørsmål uten alle som publikum. Jeg var jo i siget og var selvsagt positiv til det og det gikk i og for seg fint. I den siste gruppen jeg kom til var det en som i og for seg hadde utmerket seg tidligere - rett og slett fordi han virket veldig sympatisk - og han så rett på meg og jeg kan ikke helt gjengi det han sa - men kvintessensen er at han formidlet at var det noe de ikke hadde problemer med så var det for lite potens. Så han lurte bare på om jeg hadde noen tips for et  potensdempende kosthold - og der røyk jo hele budskapet.

Jeg overlevde og var egentlig veldig fornøyd med meg selv, og arbeidslederen takket meg og sa at dette hadde vært en fin ettermiddag for "gutta". "Utrolig flott å se hvor naturlig og nedpå du er", sa han og videre at det ikke alltid var slik. "Nå er du i hvert fall trygg i Oslos gater - disse gutta forstår verdien av å bli sett på som likemenn - blir ikke rom for å kødde med deg Kari".

Jeg har nok bakt adskillelig flere kaker og tatt flere kioskvakter enn foredrag, og selv om jeg innser at disse bodyguardsene begynner å trekke på årene, er det en fin tanke at ved å være meg selv har jeg gitt noe til andre. Den tanken liker jeg godt - å være en likemann er fint.

 

Good news

Alder blir mindre og mindre viktig jo eldre man blir, mulig det bunner i en fornektelse eller at jeg bare rett og slett ikke helt ønsker å forholde med til. Det er noe selvmotsigende ved det hele - for på den ene siden ønsker jeg å bli gammel og få leve lenge, men jeg synes ikke det å være gammel er så attraktivt.

Samtidige er opplevd alder viktig fordi det har noe med vårt mentale bilde av oss selv og trygghet i egen alder. Det å fylle disse runde tallene i livet har for meg bare vært hyggelig - ingen aldersangst. Selv om jeg syntes det var fint å bli femti, kjenner jeg at det å tikke mot 60  - det er riktig nok leeeenge til - kreveren erkjennelse på at jeg for alvor begynner å bli voksen.

Det er ikke fritt for at flere av oss begynner å dra på oss noen oldis poeng. Jeg blir selv litt bekymret over min bedre halvdel når han sitter og koser seg med en "ny" episode Poirot, eller venner som tar fri halve fredag fra jobben for de vil gjerne kjøre i dagslys på hyttetur. Det å utsette noe fordi det kræsjer med nyhetene eller at man plukker ut aprikosen i julekaken for man blir så løs i magen. Jeg drar på meg noen poeng selv også når jeg snorksover i stolen fredag kveld før klokken ni.

Uansett så så jeg et behov for å avklare dette med alder og googlet når er man middelaldrende - det i seg selv er kanskje ikke helt innenfor, men la gå, uansett fikk jeg gode nyheter.

En studie av 2000 menn og kvinner har kommet frem til at når man er middelaldrende er i endring.

Faktisk er det hele utsatt med tolv år fordi folk generelt lever lenger i tillegg til å ha sunnere livsstil. Grensene mellom når man er ung og gammel er blitt mye mer utydelig, ifølge en ny studie.  Intervju med 2000 personer viser at man anses som middelaldrende hvis man sover middag, velger mer komfort og stønner når man bøyer seg. Andre typiske tegn på at man er blitt middelaldrende: Man drar på cruise og man foretrekker en stille kveld inne fremfor å gå ut. Her fikk vi nok et par poeng

Åtte av ti mener det er vanskeligere å definere når man er middelaldrende nå enn før. På spørsmål om hva som blir frustrerende når man blir middelaldrende svarer de spurte frustrasjon over moderne teknologi og at man synes lærere, leger og politimenn ser veldig unge ut.  En rekke faktorer, inkluder mer aktiv og sunnere livsstil, betyr at det tar lenger tid før folk begynner å føle seg gamle. Hvilken alder man er i har mindre å si når man skal definere om man er ung eller gammel. Det er mer viktig for folk hvordan de føler seg. Dette er helt innenfor spør du meg for da har man en rett til selv å definere.

84 prosent av de spurte sier dessuten at dersom man tenker på seg selv som gammel, så blir man det. En like stor prosent sier at lykke har alt å si for helsen deres.

Jeg akter derfor å tenke meg ung.

 

It's beginning to look a lot like Christmas

It's the most wonderful time of the year, with the kids jingle belling and everyone telling you "Be of good cheer".
It's the hap-happiest season of all, with those holiday greetings and gay happy meetings and when friends come to call, and everyone telling you "Be of good cheer". Those holiday greetings and gay happy meetings and when friends come to call.

There's something about Christmas time that makes you wish it was Christmas everyday. Still I don't want a lot for Christmas. All I want for Christmas is you Aasmund, baby baby, you makes my wish come true oh oh oh. I just want you for my own, underneath the Christmas tree, but you better watch out.



Santa Claus is coming to town, and he's making a list. He's gonna find out - who's naughty and nice, so you better think twice. It's probably better to be dreaming of a white Christmas with every Christmas card I write, and hope your days be merry and bright and may all your Christmases be white.

But days are here to come and there'll be parties for hosting, ribbefett for toasting, and caroling out in the snow. There'll be scary Trump stories, and tales of the glories of Christmases long, long ago.

You will get a sentimental feeling When you hear voices singing, "Let's be jolly; deck the halls with boughs of holly", dancing around the Christmas Tree. Have a happy holiday, everyone's dancing merrily in a new old fashioned way, or just rocking around the Christmas Tree at the Christmas party hop. Mistletoe hung where you can see Aasmund, but ev'ry couple tries to stop.

I wish u a jolly day :-)

 

 
 
 
 

Stylig is everything

Denne uken hadde vi en to dagers photoshoot hjemme i leiligheten vår. Noen lekker bisker av sengetøy fra Borås Cotton for høst 2018 skulle fotograferes og da stiller man selvsagt sin bopel til disposisjon. Det ble avtalt tidlig i høst, så det burde kanskje ikke komme som en overraskelse at det falt på dager midt i desember. Det er bare utrolig lett å si ja når det er langt frem i tid også tenker man når dagen kommer at tidspunktet kanskje ikke er helt optimal. Aasmund var vel ikke akkurat imponert over timingen, men utrolig positiv likevel - han heier jo på meg og jobben min.

Vel - leiligheten har jo både nye tapeter og farger og ikke minst kom jo den fantastiske nye sengen på plass denne uken også, så ganske fornøyd med det. Ryddet og fjernet de største hybelkaninene og var egentlig godt forberedt på foto - trodde jeg. Jeg har jo vært med noen ganger før så jeg vet jo hva det går ut på, men jeg kan røpe at det er noe annet å ha det hjemme.

Ikke mer enn minutter etter at hauger med bagger, esker, strykebrett og mennesker dumpet inn - så begynte den store ommøbleringen. Alt ble flyttet rundt om kring og alle de fine lysfatene og julegruppene jeg med flid hadde laget, ble umiddelbart underkjent - jeg gikk rett på en interiørsmell - boom. Møbler ble stablet over alt så det var absolutt ikke plass til å gå noe sted og oppi dette skulle barn, mor og hund fotograferes. De sitter i en idyllisk liten oase av peis og kos og en meter utenfor råder det totale kaos. Oppi alt dette er en fotograf som sjonglerer og måler og jobber etter millimeter presisjon for å fange lyset - det er det virkelig imponerende å følge med på - noen ganger er det ren magi som skjer foran øynene våre og fanges opp av kameraet.

I kulissene strykes det til den store gullmedaljen - alle skrukker blir fjernet med nennsom hånd -  tepper blir ristet og putene puffet og det er blomster og lys og pynt og stæsj i en skjønn forening også hører man: "Åh - se - nå har vi den" og da rives det av og bort og vekk og så skal man gjøre alt på nytt igjen med nye vikler eller andre rom og sånn holder man på til alle er fornøyd og alt er fotografert.

Tro ikke alt hva du ser når du ser på bilder - i hvert fall ikke interiørbilder - for de er konstruert av noen illusjonens mestre. Men tro meg - når bildene skal brukes er jeg nok ganske stolt - og syntes det var helt greit å sette heimen på hodet i et par dager. Det var jo bare for et par dager.

 

Norge i rødt, hvitt og blått

Så var det disse håndballjentene da som klarer å trollbinde oss år etter år i adventstiden. Disse fantastiske, dyktige og livsbejaende jentene som bare er helt rå. Jeg bøyer meg i støvet.

Det er klart at man kjenner det i kroppen i forkant av at de skal spille mot Russland - regjerende OL-mestere i håndball. Likevel  er det spennende kun i noen få minutter i midten av første omgang etter Russlands time-out. Resten er nesten å regne som ren oppvisning - de er bare så suverent gode alle sammen - ikke minst Lunde i mål - så man tror nesten ikke det man ser. De klinker inn det ene målet etter det andre fra ving, fra linje og fra bekk. De briljerer og kommentatorene kaller det eventyrlig.

Det er noe helt unikt ved disse jentene. Det er noe med stemningen de skaper og det du ser og det de formidler når de er sammen. De er vakre, veltrente, og blide. De er rollemodeller for så mange jenter som spiller  håndball og de utviser fantastisk sportsmanship - tvers igjennom. De spiller til siste minutt selv når de ligger 16 mål foran - de gir seg ikke før kampen er over. De vinner 34 - 17 - det burde nesten ikke være lov. De viser en stor glede - hopper og klemmer - og high five's til høyre og venstre. De viser at det er lov å være god og det er lov å vise at man er god og det er lov å være glad. Dette er lagånd på sitt beste og de er til inspirasjon for oss alle - unge som gamle.

Den sindige islendingen er fortsatt like rolig - joa - jentene jobbet godt i dag både i forsvar og angrep, også har vi to gode målvakter og full fart fremover. "Det føles som en god kamp - samtidig er det neste kamp som teller", sier han videre. Helt nedpå, jobben er fortsatt ikke gjort og målet er fortsatt ikke nådd. Kaptein og keeper Lunde intervjues etterpå og de bruker ord som helt fantastisk og dette var deilig. "Nå skal vi hjem og kose oss og slappe av", sier Lunde og smiler godt. Masse smil og latter og det er bare skjønt. "Vi har beina godt plantet på jorda", avslutter de intervjuet med og tusler avgårde.

Blir jo bare imponert, sjarmert og glad av dette. Alt de vil er å vinne og alt vi vil er at de skal vinne. Når det gjelder damehåndball er det helt rett å si at det er typisk norsk å være god.

 

 

 

 

Det vi vil - er å vinne

 

 

Størst av alt er kjærligheten

I  august giftet Pernille seg med sin Tom - og vi hadde noen fantastiske dager sammen med venner og familie. Jeg visste det ville være stort, og det var enda større. Det er noe med det å feire kjærligheten og jeg tenker det er det alle viktigste med det å gifte seg - er  nemlig å feire kjærligheten.

Fire magiske dager til ende - fire dager i en lykke boble - og enda flere i etterkant til refleksjon. Blikkene Tom og Pernille utvekslet på vei ut av kirken fortalte mer enn 1000 ord og det var så vakkert. Omsorgen og kjærligheten Pernilles bonus sønn viste lille Julian i kirken var bare magisk - han var den trygge havnene for den lille gutten som ikke helt skjønte hvorfor mamma og pappa var innerst i kirken og at ikke han også kunne få gifte seg. Klemmene, varmen, latteren og smilene - festen, talene, tårene og den gode stemningen. Vi var stolte og glade foreldre til bruden, men også til de tre andre som heiet på storesøsteren sin. Dette skal vi leve på lenge.

Jeg tror vi mennesker er bedre sammen - som kjærester, søsken, kolleger, naboer, venner - listen er lang. Jeg leste en vakker bok for mange år siden som heter Saman er man mindre aleine og den er for meg et vakkert bilde på hva som skjer med enkeltmenneske når man kommer inn i et fellesskap - man gir mer og får mer.

Jeg ble kjent med en klok kvinne i høst som er god på ord på alt som skjer i og rundt oss. Da hun fortalte meg at vi alle er hverandres speil og at det du ser er det du gir. Så gir du varme så får du varme tilbake. Hun fortalte videre at følelser multipliserer seg - så jo flere som føler det samme - jo sterkere blir følelsen - for den forsterker seg selv. Det er fascinerende at selv når det gjelder følelser kan man bruke den store gangetabellen, og jeg tenker da også på hva som skjer med oss når vi omgir oss med negative følelser - da er vi i motsatt ende og får mer av det vi ikke vil ha eller trenger.

Love is all around us synges det i Love Actually - filmen alle elsker og som i hvert fall er en del av vårt jule rituale - selv Aasmund er med på den. Og størst av alt er heldigvis kjærligheten og alle vi som har det godt må speile masse av det så blir verden et bedre sted å leve.

 

 

Julegave på forskudd

I dag får vi ny seng. Et vidunder av en kontinentalseng i mørke grått med polstret sengegavl med vinger, justerbar fasthet under hoften og kan tilpasses mine individuelle behov. Høres ikke dette ut som ren poesi - i tillegg står det at unique beds for unique people. Det passer i hvert fall.

I gjennomsnitt kjøper nordmenn ny seng hvert 15 år - i går bar vi ned en 20 år gammel Ikea rammemadrass, sengegavlen var riktignok av nyere dato, men den er faktisk veldig god å sove i. Det er mer små vondter i nakke, rygg og skuldre som har vært motivasjonen for å se om ny seng kan gjøre en forskjell.

Nordmenn sover i gjennomsnitt 27,5 år av sitt liv, med det som et tenkt scenario så soves det over 80 000 timer i løpet av livet. Helt sikkert ujevnt fordelt - vil tro at årene mellom 14 og 24 har en større brøk, mens de over 70 ikke tar ut sin andel.

Det vil si at vår gamle Ikea seng har tilbakelagt ikke langt unne 60 000 timer og at det har kostet oss noe sånt som 17 øre timen. Men skulle det nå vise seg at den nye sengen helbreder alle vondter kan vi legge inn en bunke med kvitteringer for kiropraktor og fysioterapi, samt for Ibux og parasett.

Tenke seg til at vi på min jobb har et mantra om å være best i sengen - ikke vi som jobber der - men alt vi leverer av dyner, puter, sengetøy, laken og andre deiligheter som gjør soverommet til en oase for rekreasjon og god søvn. Får ikke du lyst til å kjøpe nytt sengetøy etter den setningen så skjønner ikke jeg hvilke perler av ord som skal forføre deg med :-).

Uansett så vet du hva jeg får til jul og hva jeg gir til min bedre halvdel til jul og innfrir den på løftene blir det jo en ren investering i livskvalitet og fysisk velvære.

Også gjør det ikke direkte vondt at den er griselekker og er helt spott on til den nye tapeten.

 

 

Myrsnipa

Når jeg tenker tilbake til da barna var små så tenker jeg - hvordan i all verden fikk vi det til. Vi var unge og de var mange og livet dreide seg om det å ha barn 24/7. Det var en dag av gangen og målet var å få startet og avsluttet dagen med alle hele og intakt, mette og varme, og forberedt til neste dag. Livet besto av et enormt ansvar og uante mengder administrasjon og mange store og små bekymringer, ikke minst økonomiske.

Det var selvsagt mye moro også, for vi likte det å være mange og benyttet enhver anledning vi hadde til å lage fest - om det var bursdagsselskap eller juleverksted - og det var utrolig mye lek og moro i alt det alvorlige - og årene gikk utrolig fort. Vips er de voksne og ute av redet og forholdene får annet innhold og nye dimensjoner.

I går var vi alle samlet til årets store familiedag som er en tradisjon vi har hatt i mange år. Det er en dag hvor vi pynter oss for hverandre og det er bare oss. Det er en dag hvor vi viser at vi er glade i hverandre og ønsker hverandre vel. Vi skåler og feirer hverandres små og store begivenheter og er rause med å vise at vi bryr oss og glade for gode ting som skjer.  Jeg er så utrolig  takknemlig  for at vi i fellesskap har skapt et rom hvor det å heie på hverandre som familie er en helt naturlig del av dagen - det å bli heiet på av sine egne er godt og det er flott.

Aasmund og jeg har aldri lagt skjul på at vi synes det er topp å ha heimen for oss selv igjen, men ingenting er som når vi alle er samlet - akkurat da er vi absolutt hele - og det å få svigerbarn og barnebarn gjør det enda rikere.

Strong family sa guruen i India i fjor og akkurat i dag tenker jeg at det er helt sant, og det er nå bare slik at har barna det bra så har vi det bra.Jeg er stolt av mine flotte unger og det vet de.

I count my Blessings.

 

 

 

 

Skriv julekort

Det  blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Vi glemmer snart hvordan det er å skrive med blyant og penn - håndskriften til de fleste er  ferd med å bli uleselig og minner lite om de fine bordene vi måtte lage på barneskolen eller løkkeskriften vi ble sterkt oppfordret til å lære. Nå klarer vi snart ikke å lese annet enn arial sans seriff i størrelse 12 , og hvordan tror dere det da står til med generasjon X,Y og Z.

Vi har sluttet å skrive til hverandre - jeg får i hvert fall aldri brev eller kort i posten - det er nettopp derfor det er så viktig å ta seg tid og gjøre det. Å bruke den tiden man trenger for å snirkle bokstavene fram og tenke på den man skriver til og sende gode tanker. Det tror jeg er sunt for den som skriver og godt for den som blir skrevet til. Det blir ord med mening og det gir en autenitet og identitet til det skrevne ord. Julekort er en perfekt anledning til å praktisere håndskriften i hvert fall en gang i året. Argumentet om at man ikke har tid og at det bare blir stress med julekort, er bare tull. Når du skriver julekort, tar du en timeout fra det andre du driver med og det gir et pust i bakken. Sett på hyggelig julemusikk, lag deg en kopp kaffe og bare nyt det å tenke på venner og kjente som du er i ferd med å sende en hilsning til.

Forskere undersøkte hjerneaktiviteten til 20 NTNU-studenter, og så tydelig at hjernen oppførte seg helt annerledes ved tegning og håndskriving enn ved tasting, som er mye enklere bevegelser. Et større nettverk i hjernen aktiveres under håndskriving og tegning, og da svinger nevronene usynkronisert. Da kommer hjernen i en tilstand som åpner for bedre sansemotorisk læring. Den får flere «knagger» å henge informasjonen på, så det er ikke bare hyggelig, men det er også sunt og jeg tenker videre at det er smart for å lure og motivere hjernen til å lære mer og huske bedre. Det bør være en stor motivasjon i seg selv.

Jeg blir i hvert fall veldig glad for hvert eneste julekort jeg får og selv om at kanskje bare står:" Hei Kari - du er den juleste jeg vet - god jul'a"  - så er det topp - og kortet blir alltid hengt opp :-)

 

 

Change

Det blir jo noen reiser i løpet av et år og jeg er nok rimelig rutinert og rasjonell i mine forberedelser. Det jeg liker aller minst ved å reise uansett hvor jeg skal er sikkerhetskontrollen. Det er den faktoren jeg er mest opptatt av når det gjelder planlegging av tid.

Det var i høst og jeg skulle på en liten jobbreisen til København. Det var stor aktivitet på flyplassen med lange køer i sikkerhetskontrollen og de varslet 15 minutters ventetid. Greit nok - det var bare å komme seg inn i køen med håp om at den jeg valgte var den "rette". Av en eller annen grunn  smeller alltid  konkurranseinstinkt mitt frem i denne øvelsen - jeg bare hater å velge feil kø. Jeg kan nesten legge de som klarer å komme igjennom før meg for hat. Dessuten avskyr jeg reisende meg trillekoffert. Ikke bare skal de sortere ut PC, nettbrett og mobil - men ladekabler, ledninger og alt mulig rask, men de skal søren meg begynne å sortere toalettsaker i tillegg. Jeg mener helt seriøst at reisende med trillekoffert bør ha din egen kø  slik at vi andre skal slippe å vente. 

Uansett - jeg var forberedt som vanlig - ikke belte, ingen smykker, støvletter uten metall - men da det var min tur til å gå igjennom metalldetektoren så pep det. Av med støvletter og en gang til igjennom, og det fortsatte å pipe. En veldig kjekk mann vinket meg til siden og sa at det måtte gjennomføres en ekstra kontroll da det hadde pepet i metalldetektor og jeg var i tillegg tilfeldig valgt ut for utvidet sjekk.

Han ser seg rundt og sier til meg: "Er det greit at jeg foretar en kroppsvisitering da alle mine kvinnelige kolleger er opptatt?". Her var det to ting som var avgjørende - rasjonale i tidsbruk og sjarme - så det var helt greit for meg.

Først tok han en sjekk av hender og lommekanter med en papirstrimmelen som han matet i en maskin og der fikk jeg grønt lys - ingen dynamitt eller eksplosiver å spore. Deretter foretok han en kroppssjekk med hendene og jeg kjente at da han begynte å berøre magen på innsiden av bukselinningen at det begynt å bli litt nært. Til slutt gikk han over hele kroppen med en håndholdt metalldetektor - det gikk helt lydløst for seg - inntil den berørte brystregionen - da pep det igjen. Han gikk nøye til verks og virkelig følte seg frem - fulgte stoffet på bh - første via stropper og kanter foran og bak - så rett på pupper og underside. Det ble faktisk litt komisk og jeg så at folk rundt meg tenkte "ja, han ser ut til å ta godt for seg", men det skal sies at han var veldig profedjonell. Ny runde metalldetektor og pipingen fortsatte. Så ser han på meg og sier:" Jeg vet ikke om det stemmer, men kan jeg spørre deg om du har på deg BH fra Change - min kvinnelige kollega sier at de nye modellene slår ut på metalldetektoren". Han hadde helt rett - ny, lekker og blå.

Så hva blir moralen: Always Change when travelling eller never Change when travelling :-) Jeg vil si: It all depends on the officer :-)

Save the date

Det er mange mennesker innom i livets forskjellige faser og de fleste blir borte på veien. Det er helt naturlig. Noen blir med videre eller er der mer eller mindre hele tiden og takk for det. Man klarer ikke å holde kontakten med alle man blir kjent med på livets vei, men noen savner man og tenker på gjennom årene. Det utveksles kanskje julekort og man ser noen bilder på face elle andre steder, men har egentlig ingen kontakt.

Rett etter påske poppet det opp en veldig overraskende invitasjon på face, og jeg må innrømme at jeg stusset litt, og fikk et snev av dårlig samvittighet. Det var fra et fadderbarn som jeg bare hadde sett en gang da hun var veldig liten og det var godt over 20 år siden. "SAVE THE DATE" - skrev hun - "Överaskingsfirande av mamma som fyller år". Mamman var en veldig viktig person og nær venn i flere år, men noen ganger vender livene sine egne veier, og vi mistet kontakten. Hun er fadder til Pernille vår eldste datter, men papirfadder som jeg er til hennes eldste datter.

Der var invitasjonen og av en eller annen grunn bare visste jeg at nå er det tid - jeg skal til Stockholm - og vi skal gjenforenes. Trykket på jeg kommer knappen og ringte Pernille. Nå skal vi til Stockholm - save the date - fortalte om invitasjonen og hun syntes som meg at dette var rart, skummelt, spennende og ganske snodig å treffe noen etter så mange år. Så fjernt og så nært. Vi avtalte å møte dem dagen før festen fordi vi hadde en mor datter helg, og vi kunne ikke avsløre overraskelsen som skulle finne sted påfølgende dag.

Jeg lyver hvis jeg sier at vi ikke var spente der vi satt på trappen til teateret i Stockholm og ventet. Vi hadde mange tanker om hvordan møtet kunne bli - ville vi kjenne hverandre igjen, hadde vi noe å snakke om, ville vi like dem og ville de like oss, hva om og hvis om atte og en stor porsjon grugleding.

Det jeg kan si er at man vet - med en gang - når man treffer igjen en hjertevenn - tid og sted spiller ingen rolle. Det tok millisekunder før det føltes som vi hadde sett hverandre i går og jeg kjente en merkelig blanding savn, tristess og enorm glede. Det ble et varmt og vidunderlig møte - første av mange - mellom våre gjensidige fadderbarn og oss selv, men ganske fort også mellom alle i begge familier.

Noen ganger bare skal man bare lytte til sin intuisjon og gjøre det som den forteller, for livet er for kort til å vente på - kanskje neste gang.

I Count my Blessings. 

 

 

Sinnablogger - kun for en dag

Det er ingen hemmelighet at det bor en eldre herre i nabogården som tror han eier hele gaten. Jeg har hatt en årlig anekdote om alle hans tiltak  for å gjøre det særdeles vanskelig og utilgjengelig å parkere utenfor gården der jeg bor. Sirlig skrevne advarsler og trusler om anmeldelse har vært gjentagende aktiviteter fra hans side, men nå er det plutselig stopp.

I den grad det er ledig parkerer vi der fortsatt, og nada - helt stille - og det er faktisk ganske ok.

Så kan man spørre seg om hva som har utløst dette - det er nok noen andre som gjør hans bil liv utfordrende i langt større grad enn meg.

Vi har fått noen politikere i Oslo som rett og slett skal utrydde all bilkjøring i byen og det å parkere i nabolaget er blitt en dyr ekstremsport. Det har vært en gradvis opptrapping med betalings parkering fra 9 - 21 - maks 2 timer. Så kom det opp røde skilt med en strek og ikke lov å parkere mellom kl 7 og kl 17. Det utrolige er at det til og med fjernes ladeparkeringer til el-bil - det er helt merkelig.

Så kom noen nye enveiskjøringskilt. Så forsvant en haug med parkeringsplasser. Deretter forsvant enda flere og etablering av sykkelbane i veien. Ganske interessant på et sted hvor det er veldig brede fortau og egentlig god klaring til sykkel i veibane og de som bor og sykler her uttaler at det har aldri vært noe problem.

Så ble vi invitert til å søke om beboerparkering med en årlig avgift på kroner 3000.- og tro ikke at dette gir tilgang på en parkeringsplass. Absolutt ikke - det gir rettighet til å parkere HVIS du finner en ledig plass på de få stedene det er parkering igjen og det gjelder fortsatt ikke parkometerplassene.

Det har seg slik at det faktisk finnes sånne som meg som dagpendler til jobb. Det er familier med små barn som ikke har barnehageplass i nærområdet. Det er eldre hvor det blir for slitsomt å komme seg til lege og tannlege med offentlig kommunikasjon.

Det har aldri vært mer trafikk og bilkjøring og eksos i gatene her på Frogner enn etter alle disse fantastiske tiltakene. Alle kjører i ring i evigheter for å finne parkering, og noen ganger tar det rett og slett lang tid.

Så jeg tror min gode nabo har forstått at han har andre fiender enn meg og jeg håper han bruker energi på å gjøre livet surt for andre som fortjener det.

Sånn - da fikk jeg sagt det. Jeg skal ikke engang begynne å nevne bompenger..............

Personlige bilskilt

Jeg er veldig glad det ikke fantes personlige bilskilt da jeg var fersk som bilfører. Jeg er ganske overbevist om at mitt skilt valg i en alder av 18 år ikke ville vært noe jeg hadde vært stolt av i dag. På russeluen min står det PERVO med store bokstaver - ikke bra - men husk at jeg gikk på Kristelig Gymnasium hvor russeropet for skolen var: Tissen, tassen, tussen - her kommer kristen russen.

Første gang jeg så et personlig bilskilt, vandret tankene mine tilbake til våren 1983 - min første vår med lappen. Det er så lenge siden at all trafikk fra Oslo øst til vest gikk over rådhusplassen.

 

Det var en varm og overskyet fredag og jeg hadde tre venninner og en diger gettoblaster med meg i bilen. Trafikken sto helt i stampe og vi sto dønn fast omtrent der Hansken ligger i dag. Vi begynte å kjede oss og var kjempefnisete og det er jo da kanskje ikke spesielt gode ideer dukker opp. Det var en rød stasjonsvogn foran oss i køen med 3 menn i  - den gang vurderte vi dem som gamle - i dag antar jeg de var i midten av 20-årene. Bilen hadde et registreringsnummer som begynte på KT - vi fikk en strålende ide, nappet ut en side av skoleboken og skrev med store bokstaver: ER DERE KT? Vi la den inntil frontruten og tutet.

Reaksjonen lot ikke vente på seg og vi så at de foran syntes dette var veldig morsomt. Det gikk bare et par minutter før de tutet og de hadde skrevet lapp til oss: WE LOVE JU - bilen min hadde reg nummer som startet med JU. Vi syntes selvsagt at dette var hysterisk.

Vi hadde akkurat kommet ned på Rådhusplassen rett ved kiosken som ligger til høyre for rådhuset. Vi var varme og køen var stillestående, så vi tenkte det var en god ide at min BFF som satt i forsetet skulle løpe bort til kiosken og kjøpe noe og drikke. Vi skriver en ny lapp: VI SKAL I KIOSKEN - VIL DERE HA NOE? tutet og så med en gang at vi fikk full uttelling på oppmerksomhet.

Vi observerte romstering i bilen og ventet spent på melding tilbake og den kom raskt: VARME PØLSER HAR VI SELV OG DET VI VIL HA HAR DE IKKE I KIOSKEN!

Og vips så var det ikke fullt så morsomt lengre - det var flaut og kleint - og vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Køen sto bom fast, vi hadde ikke behov for mer kommunikasjon med bilen foran, så eneste mulighet var å kjøre inn til siden og det gjorde vi. Det var i seg selv ingen enkel operasjon i en kø som beveget seg centimeter for centimeter så det ble mye tuting og noen fingre, men det var verdt det.

Vi klarte visst å kommunisere noe med originale bilskilter også selv om vi akkurat da nok følte mer skam enn glede. Nå lever jeg godt med min DP skilter.

 

Jeg elsker adventstiden

Jeg tror at verdens beste adventstid er her i det mørke og kalde nord. Her hvor kulda setter inn mens dagene er korte, og vi hutrer og fryser og pakker oss inn i luer og skjerf. Vi slutter å hilse på naboen hvis vi i det hele tatt ser han, og vi drømmer om grillings og utepils og tenker at nå er det bare et halvt år til tulipanløken spirer.

Midt i dette byr adventstiden på så mye kos og hygge, og med kun en måned igjen av året, senker vi skuldrene og tenker at det vi ikke har rukket så langt i år får vente til det nye året. Nå skal dagene dreie seg om forberedelser til jul - et 23 dagers langt vorspiel til julaften.

Vi fyller våre hjem med glitter og glam, og less is more er absolutt ikke gjeldende. Det er en tid på året hvor all dårlig smak blir tilgitt og det mest utenkelige av utendørsdekor skaper valfart. Minimalismens midlertidige død er en ubestridte sannhet og elgefamilie i gull på middagsbordet er helt innenfor. Vi blir som barn igjen og det er ikke det sted som ikke skal pyntes.

Det stekes og bakes, syltes og kokes, og de tusen hjem fylles av vidunderlige dufter som inviterer til alt annet enn et lettere liv. Alle forsetter glemmes i det vi smører et tykt lag Kviteseid smør over en skive nybakt julekake som vi nyter.

Jeg elsker alt som starter på jul - juleverksted, julebrunch, julekort, julekaker, julenisse, julesanger og julefilmer og absolutt alt det andre også. Det at vi kommer sammen og er sammen - store og små - familie, venner, kolleger og naboer. Vi blir gladere av det og glade mennesker er gode mennesker.

Adventtiden er på mange måter politisk ukorrekt, men samtidig så vidunderlig deilig for oss frosne nordboere som har vunnet gulloddet og er født i Norge. Jeg digger hele greia - alt fra pynten til alle klemmene - jeg elsker adventstiden. Og ja - midt i alt dette tenker jeg også på hvor heldig jeg er, og det er jeg veldig takknemlig for på vegne av meg selv og mine. I am counting my blessings.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det e en skandale Kari

Jeg hører Aasmund lenge før jeg ser han og når han kommer farende inn i gangen tenker jeg at det kanskje ikke var en god ide å sende han ut med handleliste i underkjølt regn første lørdag i desember.

"No e æ så eitrandes forbanna at æ næsten blir mållaus", sier han og nærmest slipper handleposene rett i gulvet. Dette blir en koselig lørdag tenkte jeg og fulgte egentlig ikke opp kommentaren hans, han pleier liksom ikke å holde det inne når han er - la oss kalle det -  lettere engasjert. "Æ e så skuffa og så skit lei av idiota og amatøra - no e det slutt - bæstevenn du lissom - kyss mæ på mandag".

Det var nok ingen parkeringsbot som lå til grunn for utblåsingen - her var det snakk om noe som stakk mye dypere. Han fortsetter å legge ut om at han hadde vært i 7 - 8 butikker og lett etter Trøndersodd på spann - og ingen hadde det - ikke engang Rema 1000. "Kolonialmajorens sønner har visst glemt sitt opphav og sine røtter",  han sukker og fortsetter - "rett og slett en skam - og en skandale". "Tenke sæ te å måtte kjøpe hermetisert sodd - trist - bare trist - alt bare pørres bort".

Og Aasmund som alltid har fremsnakket Rema 1000 - trønderrikets store stolthet.

"Kunden er vår øverste sjef", står det i Rema 1000 sitt verdigrunnlag - og der tror jeg de alle fikk sparken.

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Trends with benefits

Forandring fryder og til tross for at vår ringe bolig her på Frogner er både møblert og fargesatt, er det ikke lett å unngå å bli påvirket av alle de dyktige interiørfolkene jeg forholder meg til i min arbeidshverdag. Det jobbes med trender og fargepaletter og det åpner et hav av muligheter for et taktilt og inspirerende hjem til nytte og glede - faktisk stor glede.

Jeg fikk et akutt behov for tapet på et par rom, og derav trengte jeg en tapetserer. Jeg fikk anbefalt en fagmann med gode referanser, og vi avtale tidspunkt for befaring i forkant  av oppstart. To timer før avtalt tidspunkt fikk jeg en melding med spørsmål om vi kunne ta det kvelden etter da han hadde glemt oppstart av Yoga-klassen sin. Først trodde jeg det var en fleip - komboen håndverker og yoga var nytt for meg - no offence.

Kvelden etter ringte det på til avtalt tid og etter tre trapper og en avsats banket det på døren. Min umiddelbare tanke da jeg så mannen som kom inn døren var at han må vår herre ha skapt på en særdeles god dag. Brune krøller over nydelige blå øyne og dette er bare begynnelsen. Den kvinnen som ikke blir påvirket av en slik gudommelig skapning bør seriøst vurdere sin seksuelle legning eller bestille utvidet synsundersøkelse.

Det kan røpes at det ble litt mer tapet enn planlagt - og noen dagers avspasering - det er tross alt veldig slitsomt å pusse opp. Jeg kan trygt si at dette nok er det mest vellykkete oppussingsprosjektet ever - og uten tvil starten på en megatrend. Venninner ringer daglig og ber om mobilnummeret til tapetsereren min - de er veldig inspirert og interessert i tapeter og faglige råd.  Kanskje jeg også trenger pittelittegranne mer tapet til våren.